TEATER:

Henrik Ibsen: En folkefiende

Regi og bearbeidelse: Audny Chris Holsen

På scenen: Linn Løvvik, Harald Ottesen Nødtvedt, Kjærsti Odden Skjeldal, Randolf Walderhaug og Jørn-Bjørn Fuller-Gee.

Agder Teater i Kilden, Teater— og Opera-salen.

«En folkefiende» er redusert til en slags musikal-hybrid anno 2015 som mangler Ibsens spenstige språk.

I «En folkefiende» oppdager doktoren at byens kildevann som både drikkes og bades i, er forurenset. Doktorens bror er «byfoged og politimester, formann i badebestyrelsen osv.» og de to søsknene blir bitre fiender. Den ene forfekter den vitenskapelige sannhet som handler om bakterier og «infusjonsdyr», den andre representerer Makten.

Det er ikke vanskelig å aktualisere Ibsens skuespill fra 1882 . Kristiansand kunne hatt behov for en Stockmann i saken om parkeringshuset under Torvet og saksbehandlingen der. WikiLeaks er kanskje det aller beste eksemplet. Aktualisering i Norge er gjort i filmen En folkefiende fra 2005 i regi av Erik Skjoldbjærg.

Agder Teater har lagt handlingen til 2015 og det hele foregår i et spa-anlegg som utgjør et stilig scenebilde. Søskenparet, doktor og ordfører, er nå ikke brødre, men søstre. Fem akter er redusert til en. Mengder tekst er skåret bort, dermed er også Ibsens finurlige humor blitt borte. Så har man bøtet på det med å legge inn musikalske innslag, av varierende meningsfullhet og kvalitet. Mye er lagt til som Ibsen aldri ville ha skrevet. (Klapp igjen). Ved å gjøre doktoren og ordføreren til kvinner, mister man alt Ibsen har lagt inn av ironi over kjønnsrollemønster: «Her i byen er alle mann kjerringer - liksom du; alle tenker de bare på familien, ikke på samfunnet».

11 personer er redusert til sju , og fremstilles av fem skuespillere, noe som vil skape forvirring for den som ikke kjenner stykket. Fem akter med henimot tre timers spilletid er redusert til drøyt 80 minutter, dertil tar dans og sang minst ett kvarter av forestillingen, altså enda mindre Ibsen igjen. Pernille Stockmann og Aslaksen går stadig rundt med grå sjaketter, slett ikke tidsriktig i dag. Men kanskje et symbol på makt? Det trippes og smådanses masse, hele tiden barføtt, og det snakkes nesten mer ut til salen enn til hverandre. Det ropes og skrikes, og folkemøtet ender i noe som likner på et Stockmannsk sammenbrudd.

Jeg forventet et stykke av Ibsen , men fikk noe som vel mer må kalles «fritt etter». Så kan det tilføyes at her jobbes mye og godt av skuespillerne. Men jeg stiller meg spørrende til mange valg i tekstbearbeidelse, modernisering, kostymering, koreografi og dramaturgi. Det er ganske flinkt teater. Men det angår meg bare sånn passe. Og så savner jeg en problematisering av at «den sterkeste mann i verden, er den som står mest alene».