Ungdommene som har vokst opp på barnedormer i et nordisk militærregime i nordkoreansk stil kalt Skandia, har klart å flykte med en gammel redningsskøyte til en øy ute på havet. Der lærer de seg å praktisere demokrati, noe som ikke alltid er lett, for som kjent er jo «alle [...] like, men noen er likere enn andre.» Likevel klarer de å planlegge en aksjon i hovedstaden CPH Kastrup, hvor de sprenger statuen av Første frie leder under 60-årsjubileet for regimet og erstatter denne med Sinnataggen, et av de mange kunstverkene fra gamle dager som regimet har fjernet. Boka følger hovedsaklig gjengen med ungdommer på øya, og Livni som har blitt igjen på Stasjon 21, et område som ligger på Sørlandskysten. Der lever hun som dobbeltagent mens hun kommuniserer med vennene sine på øya og vi følger med henne når hun må ta vanskelige valg som går på akkord med hva hun synes er riktig. Dette gjelder ikke bare Livni, men også flere av de andre ungdommene.
Boka viser på en god og nøktern måte hvordan det ikke alltid er så lett å avgjøre hva som er av det gode her i verden, og at man ikke kan lage omelett uten å knuse noen egg.
Det er en fengende bok forfatterne har skrevet, men ikke særlig original. En tenker straks på boksensasjoner som Dødslekene eller også mer klassiske bøker i dystopi-sjangeren. Referansene til disse er det mange av, men det er bare gøy. Derimot savner jeg flere skildringer av samfunnet i Skandia. Slik det fremstår i boka blir det litt vagt, særlig når det forestilte regimet liksom skal springe ut fra et samfunn som vi faktisk kjenner i dag. Det gjør boka mindre troverdig enn den kanskje kunne ha vært, men det er mulig det bare er voksenhjernen min som ønsker seg det.
Hva angår spenning står boka nemlig ikke tilbake for andre mer kjente dystopiske ungdomsromaner.