Pluss det eneste privateide Vermér-maleri som fantes. Han ble skutt av IRA i 1994, de så på ham som både en plage og en trussel. Da han ble skutt var han voktet av et oppbud på nitti — 90 - politifolk. Personlig var han en farverik og meget utadvendt person. Men han hverken røkte eller drakk (noen karakterbrister måtte da også han ha!), men han hadde et åpent elskerinneforhold til sin egen svigerinne, med konas billigelse. Han fikk til og med et barn med svigerinnen, med kona hadde han fire. Han eide to hus, men mottok trygdepenger. Han likte å stjele, å leke katt og mus med politiet, han var en slags Robin Hood. Men i denne lystig/frekke virvelen av en politi og røver-verden, utviste han også sider ved seg selv som var langtfra det muntre, Dicky Dick Dickens-aktige. Blant annet korsfestet han et av sine egne bandemedlemmer til et biljardbord, fordi han mente fyren hadde svindlet ham. Men ved siden av at han tydeligvis så på sin forbrytervirksomhet som en form for opptreden i manesjen, var det også et opprør mot tvang, autoriteter og rikdom. Også hans sammenstøt med IRA var et autoritetsopprør: Han mente de påtvang folk tanker, holdninger og handlinger akkurat som politiet og den dømmende myndighet. John Boorman har skapt en film som hverken er heltedyrkende eller moralsk fordømmende. Den er ytterst nøktern og balansert, noe sort/hvitt-bruken understreker. Både formen og stilen minner mest av alt om en dyktig Dagsrevy-reportasje. Meget formsikre og forstående skuespillere er med på å øke dette daglignære, autentiske preget. Først og fremst Brendan Gleeson som Martin Cahill. Han gir et barsk, durkdrevent og lystig portrett av "Generalen", og hans paranoide oppløsningstendenser mot slutten virker svært overbevisende. Sum: Et meget fascinerende portrett, og et interessant innblikk i en dunkel verden, nemlig yrkesforbryternes. FORBRYTERKONGEN.
IRLAND 1998
Regi, manus og produksjon: John Boorman.
Skuespillere: Brendan Gleeson. Adrian Dunbar. Sean McGinley. Maria Doyle Kennedy. Jon Voight.