Nå har Richard Hobert (han med de livskloke, innsiktsfulle filmene om dødssyndene) laget en film om skilsmisse, sett fra en tolv årig jentes ståsted. Først: En skilsmisse er et meget følsomt emne å skrive om. En må nemlig vokte seg vel for å skrive i absolutter. Hvorfor? Fordi det er så mange sannheter (les: oppfattelser) i, med, omkring skilsmisser.Det er de to voksnes synspunkter/synsvinkler/følelsesapparater. Det er en eventuell tredje — og fjerdeparts ditto. Det er barns oppfattelse av sannheten. Foreldre og svigerforeldres synspunkter. Venner og kollegers oppfatninger. Og hvordan tar barnas egen omgangskrets en skilsmisse, dens forhistorie og prosess?Richard Hobert gjør i «Alle elsker Alice» et forsøk på å nærskildre en 12-åring jentes opplevelse av sine foreldres skilsmisse. Det er faren som har truffet en ny kvinne, hun er en kollega av ham, hun bor et kort stykke unna dem, sammen med sin 12-årige sønn.«Alle elsker Alice» er ryddig, meget velment, men føles skjematisk, iblant litt for «ufarlig». Den gjør ikke de dype dykk ned i materien, den svømmer og bukter seg på overflaten. Problemer, konflikter, følelser vises, men filmen drar oss ikke virkelig inn i et barns univers. Richard Hoberts formår ikke å gi oss et barns tankeverden, et barns angst, et barns følelse av gru, et barns forestillninger og fantasi.Men igjen: Han skisserer, i tekst og bilder, en skilsmisses struktur, om du tillater uttrykket. Mistankene, oppgjøret, det etterfølgende følelseskaoset og de praktiske grep. Og ord som sies og senere angres. Og han gir oss de altfor hastige beslutningene, skapt ut i fra en følelse av å bli utestengt, avfeid, tråkket på, bli gjort usynlig. Pluss et barns forvirring, barns følelse av krig og ensomhet. Vel og bra, dét, men her føles sluttsummen slik: Det blir det mer en form for et objektivt kamera og mikrofons registrering av en skilsmisses årsak og utvikling, enn personlige utrykk og avtrykk fra en regissør. Og i så måte, altså: Uttrykk og avtrykk i henhold til et barn. Men for all del: Som det førstnevnte føles dette klart og strigent. Billedmessig er det kontant og bevisst utført, med en rolig, disiplinert rytme. Barneskuespillerne agerer svært ofte fysisk, det er ikke de store sjelsuttryykk som er i fokus. Og slik sett fremstår Hobert som en dyktig, velvitende instruktør. De øvrige skuespillerne er en meget erfaren gjeng, de kjenner sine virkemidler og spiller dem ut med intelligens. Interessant og redelig, dette, men det er ingen film som skaker en opp og avleirer seg dypt i hukommelsen.Alle elsker Alice.Sverige 2002. Regi: Richard Hobert. Manus: Richard Hobert og Peter Possne. Produsent: Richard Hobert. Skuespillere: Natalie Bjørk. Michael Persbrandt. Marie Richardson. Lena Endre. Hege Schøyen. Sverre Anker Ousdal.