Patrick Melrose er familiefar med to sønner. Hans kone lever for sine to barn, mens Patrick går og venter på at det å ha barn skal ha en modnende effekt på ham. Mens han venter, hengir han seg til rus og stadig nye kvinner — i et kavende forsøk på å bli hel. Patricks sadistiske far er død. Moren er opptatt av å være god - mot alle andre, blant annet ved å gi sin formue til en nyreligiøs stiftelse. Patrick begynner å ane en utålelig sannhet: Bruker moren ham i et slags selvoppofrelsesprosjekt? Engelske Edward St. Aubyns romansyklus om den mishandlede overklassegutten Patrick Melrose skal ha vært en kamp å skrive. Ifølge forfatteren har hovedpersonens overgriper av en far sterke likhetstrekk med St. Aubyns egen far. På norsk er de fem bøkene utgitt i to bind. De tre første kom i fjor. Det er de to siste, «Morsmelk» og «Til slutt», som anmeldes her.
«Morsmelk» begynner med at Patricks eldste sønn blir født. En opplevelse full av dødsangst, sett gjennom barnet som blir født. St. Aubyn beholder barneperspektivet i første del av boka, noe som gjerne kan leses som en slags revansj over voksenverdenen. For hva forstår ikke barna? Hva leser de ikke av undertekst i samspillet mellom de voksne? Like mye avdekker det barnets sårbarhet, for barnet vet at han og mamma og pappa elsker hverandre så høyt at den ene ikke kan gå ut av rommet uten å lengte etter de andre.
«Til slutt» handler om begravelsen til Patricks mor. Siste del av romansyklusen er springende, med stadig skiftende fortellerperspektiv, noe som forsåvidt rimer med Patricks kaotiske indre. Morens død blir hans forløsning, en vei tilbake til et verdig liv - kanskje. «Morsmelk» og «Til slutt» er spekket med skarpe observasjoner og engelsk humor - intelligent, beleven, med snert - og med en sår, ja, tragisk, undertone. Det er bare å gi seg over.
Jeg kvier meg ofte for å lese oversatte bøker, fordi jeg vet jeg vil henge meg opp i språket. Slik blir det (selvsagt) ikke når man legger manus i hendene på eminente Trude Marstein.