Selvbiografi

Forfatter: André Brink

Oversetter: Mona Lange

Forlag: Aschehoug

André Brinks (født 1935) selvbiografi er en innpå 600 sider lang beretning om en livsreise gjennom et landskap i stor endring. Hans liv har vært fylt av dramatiske hendelser med kampen mot og seieren over apartheidregimet som det store vendepunktet, men det mangler ikke på dramatikk i andre livsfaser heller. På kvinner må han ha vært en magnet. Han verken skryter av eller fremstår som stolt av sine erobringer. De bare dukker opp etter hvert som det ene ekteskapet etter det andre hangler; det er visst nummer seks nå.

Men overgangen fra apartheid til «regnbuenasjonen» er naturligvis det mest skjellsettende i hans liv. Oppveksten hans som afrikander, etterkommer av boerne, var i en verden av ulike raser der volden alltid vaket under den tilsynelatende trygge overflaten, et samfunn organisert med de hvite på toppen. Slik var denne verden ordnet, slik ble den med bibelsk belegg forkynt i kirken familien tilhørte. Det var først under et studieopphold i Paris på 1960-tallet at han satt ved samme bord som fargede landsmenn. Studentopprøret i 1968, som han opplevde i Paris og beskriver med skarpt blikk og nerve, et høydepunkt i boken, var med å befeste den uro han lenge hadde følt over raseskillet i hjemlandet, særlig etter massakren i Sharpeville (1960). Han innså at apartheid «begrenset og hemmet spennvidden», alle sørafrikaneres «menneskelige muligheter».

Sammen med andre forfattere, som Gordimer og Breytenbach, spilte han en viktig rolle i kampen mot raseskillepolitikken. Synet hans på apartheid nedfelte seg i romanene, som stadig vant lesere kloden over. Sikkerhetspolitiet trakasserte ham, men han var trolig for berømt til å bli fengslet.

Brink var med i de hemmelige samtalene med ANC som gikk forut for apartheidstatens fall i 1990. Han kom til å kjenne Nelson Mandela, Desmond Tutu og Bayers Naudé, for å nevne noen få sentrale personer i motstandskampen. I det hele tatt kjenner han så mange kunstnere og politiske celebriteter at man kan beskylde ham for namedropping, men de faller naturlig inn i hans omskiftelige liv.

Reisene hans, han var i Norge senest i sommer, er utallige som kvinnebekjentskapene. Han kan fly fra Cape Town til Salzburg for å få med en konsert med sopranen Anna Netrebko (for tiden Metropolitan). Hans kjærlighet til all kunst er en dirrende nerve i livsfortellingen hans.

Den nye nasjonen ble ikke som forventet. ANC med sine stolte historie inntok regjeringskontorene med en lang rekke korrupte, nepotisme og udugelige ledere. Regimet er blitt folkets fiende. Han er krass mot dem, nådeløs, samtidig som han leter etter spor av håp. Han ser dem, men det er noe desillusjonert over det avsluttende kapittelet. Det var ikke dette han kjempet for i bøker og politiske handlinger.

Brink, dette er hans 16. bok oversatt til norsk, er en glitrende forteller med en sømløs prosa, godt ivaretatt av oversetteren, og med en varme i formidlingen som gjør at man straks flytter inn i stoffet.

Men han utleverer seg aldri helt. Han gjemmer seg bak Magrittes berømte bilde av en pipe med teksten «Dette er ikke en pipe». Poenget er at det er bildet av en pipe. Dermed kan han skrive «dette er ikke en selvbiografi». Det har han naturligvis rett i. Det levde liv lar seg ikke fange mellom to permer, særlig ikke et liv som André Brinks, men det bildet vi får, er fasinerende nok.