POP
Ane Brun er ferdig med sin trilogi. Her gir hun oss noe nytt, og enda bedre.
Det forrige tiåret var bra for denne supre artisten fra Molde, men som har bodd i Stockholm de ti siste årene. Tre gode album proppet full av flotte, gitardominerte låter med Ane Bruns sterke stemme i front. Her er det nesten ikke gitar i lydbildet i det hele tatt, og det er bare bass på én eneste låt. Her er det tangenter og perkusjon som teller. Det gir hennes vokal enda mer luft.
Atmosfæren er drømmende, maleriske og svevende. Det er dynamisk og substansielt. Når man først dukker ned i denne særpregede og originale musikkpakken er det lett å bli der. Lenge. For melodiene holder så det monner enten lyrikken handler om sårbarhet og ensomhet eller lykkelig kjærlighet. På låten «One» har hun hatt politiske tanker, om revolusjonen i Egypt, uten at Ane Brun kommer med paroler eller slagord.
Her er det mykt og godt å være, og det hele henger sammen på en bemerkelsesverdig måte. Det er slik store popkunstnere gjør det.
