Rosmarin og Estragon fikk tildelt bord og utdelt menyer av en entusiastisk kelner . Han var tidlig ute med anbefalinger både på vått og tørt, og snart sto en Blonde Ale med skumtopp foran Rosmarin, mens Estragon fikk smake importvare fra Italia – en Baldin Isaak, som er en lys og frisk pilsnertype, fruktig i smaken og sannelig om det ikke var noen koriandertoner i ettersmaken.
— Dette ølet skjerper appetitten , mente Estragon som samtidig kikket i menyen. Den er ikke stor, men noen av rettene er spennende og av den sort man ikke finner på så mange andre menykart her i byen. I tillegg til småretter er det tre forretter, fem hovedretter og tre desserter å velge mellom.
Her kan du lese alle anmeldelsene til Rosmarin og Estragon
— De har rosmarinkylling til hovedrett; den kommer du vel ikke unna ? spurte Estragon sin makker retorisk, og mente samtidig at det er spennende med øl-menyer tilpasset maten.
Etter en liten tenkepause og et par skumfylte munner øl ble bestillingen som følger: Blåskjell fra grillen og portobellosopp til forrett og den nevnte kyllingretten, samt entrecôte av svin til hovedrett. Drikken skulle løfte maten, lovte den offensive, men sympatiske kelneren.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Ventetiden på maten ble brukt til å kikke seg rundt og dvele ved dette stedet. Det er noe ukristiansandsk over konseptet. Både gastropubtenkningen, hjemmebryggingen og den folkelige atmosfæren blir også tydelig tatt godt i mot. Ikke et bord var ledig, og på en rekognoseringstur noen dager tidligere var det også stinn brakke . Til og med et eget selskapsrom for nesten 20 personer var fylt med julebordglade gjester denne kvelden. Kort etter sto forrettene klare , plassert på bordet. Voksduk og papirservietter fungerer greit i et slikt konsept, men selv om det var fullt denne kvelden, bør servitørene påse at det er lys på bordet og at det fares over med en klut mellom rettene når det er gris på bordene. Sjarme og velvillighet på kelnersiden erstatter dog ikke slike enkle prinsipper. Forrettene virket kanskje ikke så superspennende der de sto, men det var før smaking. Rosmarin sperret øynene opp.
— Hvorfor er det ikke flere som kjører blåskjell på grill ? Hurtigbehandlingen på sterk varme og den røyksmaken grillen tilsetter skjellene gjorde noe med retten. En sterk tomatisert marinarasaus satte sitt preg på smaksbildet. Estragons store paraplytopp av en portobellosopp var dekket av et lag med kremet ost som passet godt sammen med den litt nøttete soppsmaken . Piquillo chili fra Nord-Spania krydret retten lekkert. Glasset med Blonde Ale som var anbefalt til denne, ble en anelse lett for Estragons gane, men smakte likevel friskt.
Kelneren var borte og beklagde at de var tomme for et par av øltypene. Kyllingen til Rosmarins hovedrett ville lide under dette, kunne han forklare.
— Men det finnes mye godt på flaske, med litt lengre reisevei enn fra bakrommet her . Og slik ble det. En Kapuziner Weissbier fra Bayern i Tyskland ble det, og det skulle vise seg å være et godt valg.
Hovedrettene avslørte i alle fall en ting . Man skal ikke gå sulten fra brygghuset. Porsjonene er svære, og det går noe utover det estetiske. Likevel er dette en pub, og man bør like røffe og rause porsjoner. Rosmarins kylling var stekt med varsomhet, og saftigheten i kjøttet var derfor bevart. Den distinkte smaken av fersk rosmarin, som kjøttet hadde blitt marinert i, gjorde kyllingen aromatisk.
- Jeg klarer ikke å spise opp dette, men det skyldes ene og alene at det er for mye mat , stønnet Rosmarin med en tilfreds mine. Hveteølen hadde deilige krydderundertoner og var en god parhest til kyllingen. Estragon klarte heller ikke å slikke tallerkenen ren; grisen med dens tilbehør ble i meste laget, selv for en storspiser . Møre stykker av landgris-entrecôte med innslag av chorizo-pølser ble servert sammen med potetstappe og små knasende sprø biter av frityrstekte grønnsaker. Det som kunne se ut som gulrotstrimler, jordskokkskiver og potetskrell hadde vært innom kokkens frityrgryte . Estragon likte godt kontrastene i det myke svinekjøttet og det sprøstekte tilbehøret. Til dette ble det servert en Brown Ale fra egne tanker. Den litt karamelliserte smaken gikk godt sammen med kjøttet.
Det er ikke lett å finne plass til desserter etter slike porsjoner . Men sammen med et glass egenprodusert juleøl ble det likevel plass til grillet ananas og creme caramel. Ananasen som hadde vært en tur innom kullgrillen på kjøkkenet smakte søtt og godt, likevel med en liten undertone av chili som skapte spenning i smakene. Creme caramel-desserten skulle være tilsmakt appelsin og konjakk, men de smakene var noe kamuflert og da forsvant litt av den syren som hadde gitt den ekstra spissen. Mascarponekremen som kom som tilbehør, smakte imidlertid meget godt og gjorde Estragons dessert til en god opplevelse. Kanskje hadde en porter eller en frekk Dark Horizon fra Nøgne Ø vært enda bedre i dessertglassene. Prislappen på under 1300 for tre retter med øl-meny plasserer Christiandssand Brygghus i et sympatisk prislandskap.
— Her kan jeg gjerne komme tilbake , mente en mett og fornøyd Rosmarin.
— Enig , svarte Estragon. - Her har trioen Lars Amundsen, Tellef Dannevig og Geir Legreid fått til noe jeg håper og tror vil bli en suksess.