Drama/thriller
Norge 2011
Regi: Stephan A. Hergel
Manus: Jan Kristoffer Dale
Skuespillere: Per-Jonas Lie, Silje Aas Meyer, Kristian Skogheim Pedersen. Nils Ingebretsen, Anne Ma Usterud, Knut Olaf Elvik, Kalle Øby
Sensur: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
Arendalitten Stephen A. Hergel debuterer her med en helaftens spillefilm, en dramathriller. Han har tidligere bemerket seg med flere kortfilmer, blant annet én som bygger direkte på en Roald Dahl-novelle.
I «Den hengte mannen» legges handlingen til en øy like utenfor fastlandet, det kan være hvor som helst mellom Lillesand og Kragerø. Denne dramathrilleren bygges opp omkring et forhold mellom mor, far og sønn. Faren (Per-Jonas Lie) er fisker, moren (Silje Aas Meyer) har en geskjeft som spåkvinne, dem finnes det jo mange av rundt i kongeriket Norge, nok å se på annonsene i Dagbladet, for eksempel.
En dag tar mannen den elleveårige sønnen fra mora, spåkvinnen. Han forteller samtidig at det er slutt mellom dem, at de to skal snakkes senere. Han mener at mora manipulerer sønnen og oppfører seg slik at gutten lider av mentale mangler. Blant annet feirer hun ikke jul, dermed har gutten aldri opplevd fryden omkring en julaften. Faren har funnet seg i mye, fordi han har nært en lidenskap ovenfor kona/mora. Men hans holdninger er i ferd med å krakelere. Han innser at ting må gjøres og gjøres hardt og kontant. Han plasserer gutten hos sin egen mor (Anne Ma Usterud), hun bor også på øya. I stedet åpner han for et drama. Et stygt drama.
Denne dramathrilleren fenger, den er interessant. Men den har sine mangler og svakheter. De skimt av miljøskisser, det menneskelige miljøet, føles treffende. Og Hergel leverer en regi av stramhet og renhet, både i enkeltscener og i fortellerstrukturen. Det er i selve manuset filmen føles løs. Iblant for løs. Denne løsheten nedfeller seg først og sterkest i mora/kona, spåkvinnen Hedvig. Hennes skikkelse underbygges og utvikles for magert. Hun blir en påstand. Og det er hovedinnvendingen mot manuset. Og det er ingen betydningsløs innvending, all den tid hun er nøkkelen til hele filmens dynamikk.
Da er det til gjengjeld meget dyktig gjort av Silje Aas Meyer å gi henne et margfullt liv. Først er en skeptisk til hennes prestasjon. Men da en et stykke uti filmen, forstår at deler av hennes spill faktisk er et spill i spillet, øker ens respekt betraktelig. Høyst betraktelig. Og da hun viser Hedvigs sanne ansikt, sanne karakter, leverer hun et skuespilleri av marg og rå styrke. Merk dere navnet, regissører og produsenter: Silje Aas Meyer.
En annen som markerer seg i en liten birolle, er teaterregissør Alex Scherpf. Med nesten stumme virkemidler gir han et treffsikkert portrett av øyas alkoholiserte uryddighet. Flott!
Som helhet: Dette ga mersmak. Velkommen igjen, Stephen A. Hergel .
