Forfatter: Sven Kærup Bjørneboe
Forlag: Aschehoug
Sven Kærup Bjørneboe har gitt ut reiseskildringer, essayer og skjønnlitteratur, flere av utgivelsene prisbelønnet. Han kan saktens være polemisk, men som oftest er han reflekterende; på våre breddegrader er vel ikke minst kjent for Skjærgårdsfolk (1998) og Skjærgårdsmesse (2001), der den kristiansandsfødte forfatteren vender tilbake til sin gamle landsdel. I Onkel Jens. Et familieportrett (2001) skriver han åpenhjertig om sin berømte onkel.
Reiseskildringen fra en ferd til Jerusalem (1996) fikk Brageprisen. I vårens bok er han i de samme nære områder av Orienten, konsentrert om Syria, Libanon og byene Damaskus og Istanbul. Han reiser i områder der tapte sivilisasjoner ligger lagdelte under føttene eller i de mangehånde ruiner av store byggverk. Her spores arven fra Athen, Roma, Jerusalem, kristendom og islam. I fruktbare landskaper omsluttet av store ørkener og massive fjellkjeder er vår felles fortid, vi som strides så tungt i vårt nye århundre.
Fra opplysningstiden begynte ungdom fra de bedre stilte klasser i Europa å gjennomføre en lengre reise på sitt eget kontinent før de vendte hjem og slo seg til ro. Reisen skulle være et møte med den klassiske kunst og kultur, fra Romas ruiner til Athens kunstverk. Til en viss grad lever ideen videre når dagens ungdom reiser jorda rundt. Ved forrige århundreskifte var det ikke bare de unge som dro, kongelige og andre kjente og velstående mennesker måtte ha en Grand Tour til eksotiske mål i løpet av livet, ofte til Midtøsten. Bjørneboe finner sporene i form av grandiose hoteller som senere tjente en turisme som nå er borte mange steder etter tårnenes fall i New York i 2001. «Det faller oss lett,» skriver han et sted, «å ironisere over datidens bortskjemte reisende i Orienten. (…) Klientellet på Hotel Zenobia, gjenferdene fra den gang, kommer likevel godt ut, sammenlignet med hvordan rikfolk i dag bruker pengene og hvilke reisemål de velger.»
Med denne reiseskildringen til Midtøsten befester Sven Kærup Bjørneboe sin posisjon som en av våre aller fremste essayister. Selv om det her er snakk om en lengre og relativt sammenhengende tekst, lengre enn det vi oppfatter som et essay, har fremstillingen essayets kjennetegn i beste Montaigne-ånd. Bjørneboe er lekende, utforskende, søkende, gjør sine tankefulle avstikkere, ser det store i det små, det små i det store. Når han reiser med seg selv i kofferten, og ikke bare lar bagasjen være det vanlige drasset, oppfatter jeg det nettopp som et uttrykk for essayistens sansbare tilnærming til tilværelsen.
Bjørneboe kan av og til bli fanget av sin egen språklige eleganse, men det finnes mange passasjer som denne: «Et siste syn, et siste minne fra Palmyra idet vi svinger ut på hovedveien vestover mot Homs: Det sandfargede araber-citadellet i svev over en oase innhyllet i stålblå morgentåke. Gravtårnene rager så vidt synlige opp av tåken. Et trøstesløst vakkert syn.»
Det er all grunn til å takke for turen. Jeg ble litt klokere.
