Som norsk kulturjournalist føler man seg av en eller annen grunn forpliktet til å spørre utenlandske artister om de husker noe spesielt fra Norge. Da får man som oftest intetsigende svar om at naturen er flott og at menneskene er hyggelige. Amerikanske Gary Louris er i det minste ærlig.

— En av de verste konsertene jeg har spilt var i Norge. Det var en konsert jeg gjorde med Golden Smog. Vi spilte på innleid utstyr, Jeff Tweedy kunne ikke være med, og før konserten i Norge hadde vi sittet fast i Amsterdam i fire dager på grunn av noen avlysninger. Det er som kjent ganske farlig. Etter konserten husker jeg at vi ble veldig fulle på akevitt. Det var i det hele tatt en pinlig affære, humrer han.

The Jayhawks

Louris utgjorde halvparten av den kreative duoen som gjorde The Jayhawks til et av nittitallets mest inflytelsesrike band. Sammen med låtskriverkollega Mark Olson gav han verden blant annet «Hollywood Town Hall» og «Tomorrow the Green Grass», to album som har farget utviklingen av det vi i dag kjenner som americana. På 90-tallet fikk stilarten navn som No Depression og alternativ country. Louris ledet Jayhawks videre også etter at samarbeidsklimaet med Mark Olson kjølnet. Olson forsvant ut etter «Tomorrow The Green Grass» i 1995. Mange har etterlyst en gjenforening av de to stemmene og låtskriverne i The Jayhawks, og de siste årene har de to funnet tonene og blant annetn gjennomført et par turneer sammen. De heldige som har billetter til helgens Norwegian Wood-festival i Oslo vil også få muligheten til å se dem sammen. Begge to er nemlig satt opp på programmet samme dag.

— Jeg ser virkelig fram til konserten i Oslo og til å spille sammen med Olson, sier en småforkjølet Louris på telefon fra Liverpool, der han i forrige uke gjennomførte en av sine mange solokonserter.

Louris spiller to intime konserter i Norge. 12. juni ankommer han Credo i Trondheim, og dagen etter er det Cementen i Stavanger som får besøk. På den noe større scenen på Norwegian Wood spiller han søndag 15. juni.

Solo

— Hva foretrekker du selv? Store konserter eller mer intime spillejobber?

— Jeg liker begge deler. Å spille solo er helt nytt for meg. Jeg har vært nødt til å lære meg dette fra bunnen, sier han beskjedent.

Louris har i tillegg til karrieren med The Jayhawks lekt seg med hobbyprosjektet Golden Smog, der medlemmer fra Wilco og Soul Asylum blant annet har bidratt. Han har også etablert seg som låtskriver for andre. Tidligere i år ga han ut sin første soloplate, «Vagabonds», til strålende kritikker.

— På solokonsertene forsøker jeg å å spille en del fra den nye platen. Jeg vet imidlertid at mange ønsker seg noen av de gamle låtene også. Det har jeg ingenting imot, og det er faktisk ganske interessant å tolke de gamle sangene på en akustisk måte. Jeg plukker også en del mer ukjent materiale, og pleier å åpne for ønsker mot slutten, humrer han.

Duo

Han har også spilt inn et nytt duoalbum sammen med Mark Olson. Albumet har fått navnet «Ready for the flood», og ventes senere i år.

— Hvordan blir Olson/Louris-platen sammenlignet med din egen soloplate?

— Den blir litt roligere, mer akustisk, med mer vekt på stemmene og harmoniene. Ikke det at min egen plate akurrat var AC/DC-rockete, men duoplaten blir en stillere affære, flirer han.

Selv sammenligner han sin brokete karriere sin med en noe mer kjent kanadisk artist.

— Se på Neil Young: Han gjør soloturneer, bråker med Crazy Horse, og spiller med Crosby, Stills, Nash & Young. Variasjon er viktig, mener Louris.

Bush

På sin egen nettside har Louris uttalt seg positiv til presidentkandidat Barack Obama.

— At vi har hatt en svart og en kvinnelig kandidat er utrolig. Alle er begeistret. I tillegg er de fleste leie av Bush. Til og med McCain hadde vært bedre enn Bush, sier Louris.

— Er du overrasket over hvor stor interessen er for dette her i Europa?

— Jeg ser jo at interessen er enorm, blant annet gjennom tv-sendingene. Jeg forstår det også. Situasjonen i amerikansk politikk er unik nå, sier han.

Selv tror Louris at den musikalske arven fra The Jayhawks representerer et drømmebilde av USA. Det tror han er grunnen til at så mange europeere har trykket bandet til sitt bryst.

— Jeg vet ikke helt. Kanskje vi representerer åpne landskap, og et slags langstrakt bilde av USA? Europa kan jo bli en smule klaustrofobisk. Vi føler oss imidlertid nært beslektet med Europa, kanskje spesielt gjennom europeisk litteratur, sier han.