LOS ANGELES: – Å være paparazzifotograf handler om å være kreativ og om smart etterretning.

Norskættede Karl Larsen lener seg bakover i sofaen i foajeen på The Sunset Marquis — et hipt hotell diskret plassert midt i en bakkestubb opp mot Sunset Boulevard. Han skal fortelle de villeste historier med den mest hverdagslige mine. Slåsskamp med surfere, søksmål mot ABC-news, tystere på flyplassen - og de siste ukenes store sak for Larsen, skuespiller David Spades baby med 22-årige Jillian Grace. Playboybunnyen Jillian Grace – and they weren't even dating!

– Vi fulgte etter mora til Spades og en dame i 20-årene ned til dette hotellet. Vi vet at Graces Chevrolet har kjørt inn i Los Angeles og vi vet at dette er møtestedet deres, sier Larsen ivrig.

I går fikk nemlig Larsen og hans småparanoide kumpan Tony Vera lønn for uker med spaning.

– Mens vi satt og spiste kom David Spades forbi. Med babyutstyr! Vi har spanet på hotellet siden da og han har ikke kommet ut ennå. Vi vil ha det første bildet av Spades, playboybunnyen og babyen, forteller Larsen energisk.

Et slikt bilde vil gi en god neve dollars. For noen uker siden hang han utenfor en balkong i en gudsforlatt by og tok et bilde ned i barnevogna til Grace. Det fikk han 50 000 kroner for.

Under cover

Larsens framtoning er akkurat som ventet. Hadde vi hatt like mye næringsvett som Larsen selv kunne vi knipset et bilde og solgt det som illustrasjonsfoto av paparazzi. Han er i den ubestemmelige 30-40-årsalderen. Shorts og stor jakke med dype innerlommer - for skarpladde Canon-er. Caps, selvfølgelig, og det karakteristiske flakkende blikket. Halvt skyldig - halvt nysgjerrig - alltid avhengig av å handle raskt - eller komme opp med en god løgn. Det er, som han sier, en god del agentvirksomhet i dette yrket.

Vi er en del av det, skal det vise seg.

— At dere sitter her og intervjuer meg er kjempebra. Da tror de i resepsjonen at jeg er en kjendis og lurer ikke på om jeg er her som paparazzi.

I tillegg til oss har Larsen med seg et attributt - en dings - som bare skal villede mistenksomme paparazzi-ridde kjendiser. Han har med seg et signert foto av gitaristen Slash.

— Det er en litt trist historie, begynner han.

— Svogeren min var utsatt for en ulykke og havnet i koma og våknet fra den for noen uker siden. Han er Guns n' Roses-fan og derfor fikk jeg min gode venn Slash til å signere dette bildet. Svogeren min skal få det, altså, men i dag er det en del av forkledningen. Jeg må ha noe som villeder. Det må se ut som jeg har et ærend her.

Inflasjon i paparazzi-bransjen

Det er eventyrlysten, selvstendighetsdriften og pengene som gjør at Karl er i et av verdens mest forhatte yrker.

— Jeg begynte som bandfotograf, men det går det ikke an å leve av - for det er til enhver tid 100 fotografer som vil gjøre det gratis for å få henge med bandet. Jeg kunne ha laget en fotobutikk på et gatehjørne og tatt portretter, men ville ha kjedet livet av meg. Som paparazzi får jeg spenning og frihetsfølelse. Jeg har et byrå jeg leverer til, men ingen forteller meg hva jeg skal gjøre. Det er verdt mye for meg.

Larsen ser på se selv som en litt mer raffinert paparazzi enn mengden av manisk knipsende flokkdyr. Han er ute etter den gode historien - fordi det er bare den som selger for tiden. Larsens analyse underbygges av en nyhetsartikkel i LA Times samme dag. Prisen har falt på paparazzibildene. Nå vil ikke ukebladene ha en joggende Britney eller en sur Beyoncé. De vil ha et bildet det går an å fortelle en historie til. De vil ha bilde av superstjernen som møter sin altfor fruktbare one night stand og sin dertil lite planlagte baby for første gang på et hotell i West Hollywood.

— Nå for eksempel, vet jeg at det står en flokk med fotografer utenfor huset til Paris Hilton. Alle får det samme intetsigende bildet og ingen får godt betalt. Jeg har brukt uker på denne saken, og den føles mer givende - og definitivt mer innbringende hvis jeg treffer blink.

Puppejakt i ville vesten

Vi har ikke grunnlag for å skrive at Karl går gjennom ild og vann for å få bildet han vil ha, men vi kan skrive at han gjerne går gjennom tre stater for å få det.

California, Arkansas og Missouri er forsert for å finne playboybunnyen Jillian Grace og hennes lille datter. Karl har gått rundt og kakket på dører i fødebyen hennes Washington, Missouri. Spurt etter Jill Harper, som er hennes fødenavn. Han kjørte til Arkansas etter et tips om en Chevrolet som kunne tilhøre Grace. Deretter tilbake til Springfield, denne gang i hælene på en hvit Chevrolet med en brystfager ung kvinne inne i.

Etter noen dager med innsirkling og bearbeiding av en camo-forretning (butikk som selger kamuflasjeutstyr, red.anm.) i Springfield fikk Karl bildet han ønsket seg.

— Restauranten hun vanket på lå like overfor en camo-butikk med balkong over. Jeg allierte meg med betjeningen og de ringte meg en ettermiddag da Jillian spiste middag på restauranten over gata.

Jeg greide å få bilde av babyen nedi vogna fordi jeg kom meg opp i høyden. Det var et kick.

Karl fikk 7000 dollar for blinkskuddet som ble trykket i flere medier og nettsider.

På kjøpet

— Har du ingen betenkeligheter ved å ta bilde av en baby og en alenemor på denne måten?

— Vet dere hvordan hun ble kjent, eller?

Karl svarer offensivt.

— Moren hennes meldte henne på i en puppekonkurranse hos Howard Stern. Etter det ble hun superkjendis. Når du har valgt denne veien, er sånne som meg en del av pakka.

Karl er helt overbevist om at han har en plass i det maskineriet som heter underholdningsbransjen.

— Kjendisene lever delvis av oss, slik vi gjør av dem. Dessuten synes jeg folk har rett til å få se stjernene uten alle restriksjoner som de krever. Vi er mye friere enn andre journalister, sier Larsen.

Når det gjelder Jillian og hennes vei opp i verden stemmer Larsens versjon godt overens med virkeligheten slik den ser ut på amerikanske nettsider. 10 minutters internett-research bekrefter historien og gir i tillegg god anledning til å studere den kvinnelige fysiologi. En litt mer utbygd historie kan sammenfattes slik: Grace ble amerikansk A-kjendis etter at Howard Stern oppdaget puppene hennes gjennom konseptet «Naturally». Playboy-sjef Hugh Hefner var ikke overraskende en av dem som fulgte med «Naturally» og han så et potensial hos Jillian. Her var det nytt råmateriale som kunne ikles harepusrumpe og gå inn i den ekstremt lukrative kaninørebransjen.

Slåsskamp i Malibu

Larsen kaster stjålne blikk ut mot gata og bort på heisdørene som går opp og igjen. Dobbeltsjekker at utstyret er på plass i innerlomma. Partneren hans, stakkar, videojournalisten Tony Vera, sitter ute i van-en mens vi intervjuer Karl. Han er stadig på tråden og dobbeltsjekker at Karl følger med. Dette scoopet må de for all del ikke miste.

— Jeg er jo hekta på dette livet. Det er veldig vanedannende, innrømmer Karl.

— Jeg får være kreativ. Det er action innimellom og det er gode penger innimellom.

Det ble både action og penger ut av en dag på jobben i Malibu der en gjeng fotografer og video-paparazzier skulle få en solbrun sixpack-stram Matthew McConaughey i linsa. I stedet fikk de en gjeng fulle surfere i fanget. Resultatet var kamerautstyr på sjøen, en brukket paparazzi-nese og mye stygg ordbruk. To stykker tjente på hendelsen. Karl og Tony Vera trakk seg klokelig tilbake når slåsskampen startet og foreviget det hele i stedet.

— Det var kanskje feigt, men jeg vurderte at utstyret mitt var viktigere enn æren i dette tilfellet, dessuten har videoen fra hendelsen gått rundt i flere nyhetskanaler, forteller Larsen.

Paris Hilton er min Mona Lisa

Aller mest oppmerksomhet har Karl fått som wonderboy paparazzien som skjøt gullfuglen på første knips.

En gråtende Paris Hilton i baksetet på en politibil er så nærme paparazzi-himmelen du kommer.

— Vi var en hel haug med fotografer, men det var bare jeg og den pulitzer-vinnende fotografen Nick Ut som var smarte nok til å springe ned bakken og ta bilde der politibilen måtte forbi. Alle de andre sto ved utkjørselen. Jeg fikk det beste bildet og det gikk verden rundt.

— Hva tjente du på det?

— Det vil jeg ikke si. Men jeg tjente mer i løpet av 1/500-dels sekund enn jeg gjorde på hele 2006, sier Larsen og smiler. Bildet gikk verden rundt og ble brukt i blant annet CNN, People, Newsweek og The New York Times.

Like før Adresseavisen møter Larsen i forlengelsen av Grammy-dekningen har han nettopp vært i medias søkelys på grunn av nettopp Paris Hilton-bildet. Bildet ble vist på programmet «20/20» på ABC og Larsen ble ikke kreditert bildet. Larsen ble rasende og saksøkte tv-stasjonen.

«I am Leonardo da Vinci and she is Mona Lisa» sa han til Los Angeles Times og ble en umiddelbar snakkis i kjendisbyen.

«20/20» hadde vist Karls bilde og krediterte den verdensberømte fotografen Nick Ut. Ut ble kjent da bildet hans av en napalm-skadet jente i Vietnam bidro til å snu opinionen i USA mot krigen. «20/20» laget et nummer ut av at Ut hadde falt fra de store høyder som krigsfotograf og ned til fotografenes pariaklasse.

— Nå har jeg saksøkt dem. Mitt bilde skal ikke krediteres noen andre enn meg. Dette bildet er min Mona Lisa - det må jeg vokte for alt det er verdt.

ABC har tilbudt Larsen 2000 dollar for tort og svie.