KRISTIANSAND : Midt på 90-tallet ble en gjeng mannfolk i Torridal lei av å sitte hjemme på kveldene. Da startet de et mannskor. Mest for gøy. Og de ble nesten overrasket da de fikk synge på 17. mai-arrangementet i bygda i 1996. Det ble første gang de sang fra en scene. I dag synger de sammen med Ole Paus under julekonserten i den norske sjømannskirken i London.
— Da vi startet opp, drømte vi ikke om å få lov til det vi gjør nå. Men vi har fått lov til mye som et mannskor, sier Ivar Kirkhus.
Han har dirigert koret alle årene, og er takknemlig for alt de har fått oppleve gjennom de 16 årene. Mannskoret, som nå teller 35 medlemmer, har sunget på cupfinalen i fotball og på VM-kvalifiseringskamper på Ullevaal. Og de har fremført en egenkomponert Holmenkollen-hymne, under åpningen av Holmenkollen Skifestival i 2006. — 35 stykker kan ikke drømme på likt. Da blir de som drømmer sterkest retningsgivende for koret, forteller han.
Samstemt i London
For selv om Kirkhus er dirigent, er det ikke han som bestemmer mest. Det er nemlig ikke bare, bare å styre en gjeng mannfolk.— Som dirigent oppnår man vanligvis litt respekt, ja til og med lønn av og til. I Gaasehud har vi andre statutter, slår 44-åringen fast, og fortsetter:
— Jeg regner meg selv som en person med godt humør, og det har jeg stort sett også. Det er utrolig krevende, men også sinnsykt gøy. Men medlemmene i Gaasehud er ikke vant til å sitte stille og høre på dirigenten, som i andre seriøse kor. De driver ustanselig på med andre ting, bassrekka spesielt.
Men i London er både basser, barytoner og tenorer samstemt. Mannskoret, med sine fem musikere, reiser bort med ett mål for øyet; å ha det godt sammen. Og de er sammen. Der andre kor og orkestre må ha treffpunkt fordi folk spretter hit og dit, er Gaasehud-gjengen stort sett alltid samlet.
— Vi har en lokalkjent gitarist på to meter, som vet hvor vi skal, så alle følger han, sier dirigenten.
Fredag kveld opptrådte koret på den anerkjente jazzklubben Spice of Life, regnet av mange som en av de beste musikklubbene i London. I dag er det sjømannskirka, og neste lørdag inntar Gaasehud og Paus Kilden.
— Det gir meg vanvittig mye, både direkte, men også fordi koret betyr så mye for medlemmene og de som hører på oss. Det burde kanskje stått at jeg "må ha" Gaasehud (se spalten til høyre), men livet hadde i hvert fall vært fryktelig tungt uten, sier Kirkhus.
— Synger du selv da?
— Ja, jeg synger på øvelsene. Men jeg er ikke noen sangstjerne, og ville ikke brukt meg selv som solist.
"Konkurrerer" med Vestergabet
Gaasehud er ikke det eneste mannskoret i byen. Vestergabet er også velkjent, og de to korene liker å krangle litt om hvem som er best. For noen år siden lagde Vestergabet en video der de skjøt på et bilde av Gaasehud med en potetkanon. Nå har Kirkhus og co kommet opp med en revansj de tror kan svi. Under London-turen skal de nemlig bruke Vestergabet sin Facebookprofil, i stedet for sin egen, for å oppdatere sine fans.— Vi har også tilbudt de siste 30 billettene til julekonserten i Kilden til Vestergabet, slik at de kan få en god konsertopplevelse, sier Gaasehud-dirigenten med glimt i øyet, og tenker på den tilnærmet utsolgte julekonserten neste helg.
For å understreke alvoret i den uhøytidelige konkurransen korene i mellom, har han under intervjuet tatt på seg en t-skjorte de har fått laget, der det står "Gaasehud – Lead Vocal" på brystet og "Vestergabet – Oa hela natten" på ryggen.
— Det er et lite stikk til Vestergabet, som bare får såkalte oe-oppdrag, sier han og smiler godt.
Taktstokk og rifle
Men det er ikke bare korsang som tar opp tiden i Kirkhus sitt liv. Likestilt med musikken, kommer jakta. Hver høst bytter han dirigentstokken ut med rifla, og spesielt fuglejakt har vært en viktig del av livet siden tidlig i tjueårene.
— Jeg har to julaftener i løpet av året. Den ene er naturligvis 24. desember, den andre er 10. september. Da starter fuglejakta, sier Kirkhus.
Han har sitt eget sted når han er på jakt. Ei jaktbu inne i skogen. Sammen med den engelske setteren Stine, blir han som i en egen verden når han er der. Og det betyr ikke så mye hvor mye eller lite han kommer hjem med. Så lenge han får noe da. Uansett er jaktopplevelsene, gjerne sammen med gode venner, viktigere enn fangsten.
Sammen med kona Elisabeth har han tre barn. Tvillingene Helle og Maren på 17, og Jesper på 15. Og det å følge opp familien er viktig for den musikalske jegeren.
— Jeg skulle ønske døgnet hadde 30 timer, og at det var ti av dem i uka. Men heldigvis for kone, barn, hus og hjem blir det roligere tider rundt jul, sier han og smiler.
Trives i ny jobb
I høst begynte Kirkhus i ny jobb. Han la bak seg tjue år som lærer, og gikk over til noe helt nytt. Nå er han samfunnskontakt i Kirkens Bymisjon, og jobber blant annet med å skape relasjoner med samfunns- og næringslivet i byen, skaffe støttespillere, lage arrangementer og generere aktivitet. En ting han har vært med å utarbeide, er julekalenderen som Bymisjonen arrangerer for byens innbyggere, kalt "Lys i mørket". Hver dag fram til julaften er det ulike aktiviteter som ansatte i Kirkens Bymisjon, sammen med en rekke frivillige, står bak. Det er forfatterbesøk, konserter, kunstauksjon og andre samlinger i Bymisjonskafeen.
— Jeg har egentlig stort sett vært en lykkelig ansatt der jeg har vært. Det viktigste for meg å være stolt av det vi driver med, og det er flott å være med på noe som er så viktig. Jeg møter så mange velvillige mennesker gjennom denne jobben. Og jeg føler meg ikke som en innpåsliten selger, men som en som presenterer et produkt de fleste mener noe godt om, sier Kirkhus.
Elsker jula
De aller fleste har også ment noe godt om "Like til Betlehem", julemusikalen som har trukket fulle hus siden oppstarten i 1988. Men, mange ble skuffet da det ikke var plass i herberget, eller Kilden som den egentlig heter. Etter åtte forestillinger tredje hvert år i Agder Teater, blir det ingen oppsetning denne jula. Kilden har sine egne planer for både dette og det kommende året. Og det har Kirkhus stor forståelse for. Men han har ikke gitt opp.
— Jeg har fremdeles lyst til å få forestillingen inn i Kilden. Min drøm er fremdeles at det kan bli en stor musikal, gjerne sammen med KSO, sier han.
— Hva betyr jula for deg?
— Jeg elsker jula, og jeg elsker julemusikk. Både hjemme og på jobb. Med arbeidet med julekalenderen på jobb og Gaasehud, så betyr det at jeg har jobbet med jula siden i sommer. Og da er det ekstra deilig når den kommer, sier Kirkhus, som gjerne skulle hatt bedre tid til å få med seg noen av alle julekonsertene som arrangeres.
— Jeg går gjerne på Vestergabets julekonsert i Frikirka, om jeg hadde fått en billett, sier han og smiler lurt.