Den meget produktive multikunstneren Terje Dragseth har med sitt musikkprosjekt I sing my body electric (ISMBE) og deres nye plate Z N Z 1-2 foretatt en ekspedisjon langt ut i kunstmusikken. Resultatet er et 18 låters dobbeltalbum, skrevet og produsert i samarbeid med låtskriver Rune Tengs (tidligere Flying Crap) som i sin blanding av industrirock, spacerock og enerverende videoinstallasjonsmusikk spriker i alle retninger, både språklig, tekstlig og sjangermessig. Det kommer tydelig frem i låter som Kjerringa med staven, Red Cloud og Die Gesicht. Som med andre ISMBE-innspillinger er lydbildet, groovene og stemningene som manes frem absolutt interessante, det samme er enkelte av Dragseths tekster. Men det er vanskelig å finne en overordnet tanke bak det hele. Må man ha det på en plate i våre dager, der mye er basert på strømming av enkeltsanger, da? Ikke nødvendigvis, dynamikk og variasjon kan være godt for det samlede inntrykket og lysten til å spille plata igjen og igjen. Men da må sangene være samlet med det, eller i hvert fall noe, for øye. Her er sluttinntrykket at Z N Z 1-2 er et sobihob [sammendrag] av mye moro i studio, men ikke fullt så moro hos lytteren. Måtte du virkelig gi ut absolutt alle disse 18 låtene, Dragseth?
Platen er tilgjengelig på vinyl og i digital distribusjon.