Den svidde stolen står uten noen forklaring. Foto: Johan Otto Weisser
Det mørke rommet med de lysende hendene "Skyggebilder" foran "Spotlight". Foto: Johan Otto Weisser

Hvem: Joran Abusland

Hva: Night Visions and Daydreams

Hvor: Arteriet 21.11.— 21.12. 2014

Det er en stillferdig, men grunnsolid utstilling Joran Abusland viser på Arteriet på Lumber. Utstillingen har få sterke virkemidler, den er nærmest tilbakeholden. Sarte bilder i gråtoner, tekster som man så vidt kan ane, fluoriserende modeller av hender som kaster skygge på veggen bak.

En gammeldags, svidd institusjonsstol står på et rundt speil. Når jeg leter etter tittel, finner jeg ingen på verkslisten. Det passer utstillingens avmålte karakter. Den gir et stort rom for kunstverket, som for betrakteren.

"Skyggebilder" leker med det bestandige i en skulptur og det flyktige i skyggen på veggen, som er det "egentlige" motivet. Foto: Johan Otto Weisser

Tre hvite rammer henger rett mot stolen. Et inneholder bare en nesten utvisket tekst; «Ingen skygge uten lys». Teksten er både tittel og står nesten uleselig skrevet påbilledflaten. På det neste, «Forsvinninger II/I», er det et trykk som viser stolen i silhuett. På det tredje, «Forsvinninger II/II», kan vi ane at stolen står i flammer.Utstillingen kretser omkring temaer som forgjengelighet og flyktighet, mørke og lys, skygger, dag og natt. Utstillingen følger denne inndelingen. Et rom er lyst, og et er mørkt. Her inne er det to modeller av hender som er behandlet med fosforiserende pigment og opplyst av store lommelykter med fiolett lys. Det gir dem et drømmeaktig preg, og det er så vidt man kan ane at de er formet slik at de lager skyggebilder på veggen bak. «Skyggebilder» er også verkenes tittel.

En stabel på 2500 A4 ark ligger på gulvet. Noen av dem er brukt til å lage papirfly, andre er bare krøllet sammen og ligger tilfeldig ut over gulvet. Det er «A4» hvor publikum oppfordres til å lage sine egne versjoner av en serie arbeider på veggene. To sirkler er montert inn i en ramme, den ene glatt og den andre krøllet sammen; «Perfekt geometri-sirkel». Abusland gjør det ikke lett for seg, men er tro mot prosjektets ideer. Hun snur og vender på enkle grep og setninger som endrer betydning. Noen av dem er sandblåst rett på glasset, slik at det bare er skyggen som kastes på arket, som kan sees. Teksten er den samme som tittelen på verket: «No Light Without Shadow» eller «I don´t Mind the Shadows».

Upretensiøst, men selvbevisst går kunstneren i dialog med sitt publikum. Verkene henger idémessig sammen og belyser hverandre på en flott måte. Denne utstillingen sitter lenge i betrakteren.