Er det virkelig slik at Agder teater vil bidra til kompetanseheving av dansestudenter, at de brenner så for denne kvaliteten og for dette faget at de derfor så sjenerøst og edelt vier plass til studenter i sine oppsetninger? I rent undervisningsøyemed? Eller vil de ha billig arbeidskraft?
I beste fall en blanding, tenker jeg vi kan konkludere med. For det er ikke veldig vanlig å jobbe ulønnet etter endt utdanning. «Cats» skal settes opp om sommeren, etter at Bårdar-studentene er ferdig med studieåret. Er teateret i Kristiansand så stemt for å bidra til oppbygging av dansefaget som de nå påstår at de er, så kan de bidra med work-shops, verksteder og læring gjennom mange andre måneder i året, enn akkurat når studentene er ferdig studert og skal ut å søke seg arbeid. Det virker mistenkelig og nesten ikke til å tro at Kilden skulle gjøre dette, bare i stor og ren godhet overfor kommende ballettdansere. I stor godhet overfor selve dansekunsten.Det er et utbredt fenomen, utnyttelse av billig og av og til gratis arbeidskraft ved norske scener, og at Bårdar-akademiet selv støtter opp om denne utnyttingen er svært problematisk. Så mange elever og studenter, så mange unge talenter som kives om få jobber på scenen i den norske floraen av oppsetninger. Der hvor så mange er dømt til å ligge blødende på sidelinjen fordi spotlightene ikke er mange nok til å lyse på dem alle. Det er mange skuespiller, dansere, musikere i startgropen av en karriere som — ikke bare er villige til å jobbe gratis for et teater eller en scene - men som sikkert ville betalt for det. Hadde de fått lov. Men det får de ikke. For nettopp av disse grunner er de fleste institusjoner lovregulert og avtalebundet slik at ikke blakke teatersjefer og ambisiøse instruktører skal kunne utnytte en hel yrkesgruppe. Og ødelegge en hel bransje med underbetaling og diskvalifisering av arbeidskraft.
Amalie Nilssen skriver med dårlig skjult sarkasme at hun registrerer at skuespillerforbundet flytter denne dialogen til pressen. Hun er nyansatt og vi kjenner henne ikke godt nok til å vite om hun er litt desorientert om norsk samfunnsliv. For dette er i høyeste grad et offentlig anliggende og en diskusjon som hører hjemme på et høyere nivå enn hennes, og for større salonger enn hennes teatersaler. Dette er norsk arbeidslivspolitikk som er regulert av lover, avtaler og regler. Og det er norsk kultur- og teaterpolitikk. Og det er moral.
Jobber du, skal du ha betalt.