KRISTIANSAND: Det er moro med festival, og det er spesielt moro med figurteaterfestival. Det er i disse dager en helt utrolig stemning nede på teatret i Kongens gate, enten man nå er i foajeen, i hovedsalen eller i en av de to mindre scenene. Det yrer av mennesker over alt, særlig små mennesker, og det vrimler av mer eller mindre sortkledte dukkespillere, skuespillere, crew og teaterinteresserte studenter. Det hele er som et forvarsel om det som skal komme den dagen byen får et større hus der alt kan skje på en gang.

Gårsdagen begynte for mitt vedkommende med Finagel Felespiller på Intimscenen. Salen full av smårollinger, og de ble fullstendig tatt på senga av skuespiller Geir Robsrud som i en råfrekk forestilling sørget for den ene overraskelsen våtere enn den andre for de til dels freidige ungene. Moro var det også for voksne. Eventyret — etter brødrene Grimm - om de to musikerne som drar ut i verden for å søke arbeid, ble servert i en nesten hysterisk morsom versjon, i en form som bare en mester i figurteaterfaget kan gjennomføre. Snakk om knallåpning.

Neste høydepunkt kom senere på dagen med Riksteatrets forestilling om Muldvarpen. Det måtte være nær 500 unger i salen, og de hadde det nok minst like moro som vi voksne. Det handler om bæsj hele veien, all slags bæsj, og det handler også om promp og fis, til henrykkelse for de i den alderen da den slags er spennende, og absurdistisk moro for voksne.

Så til slutt Green Ginger med «Rust», en verdenspremière. Det er ingen enkel forestilling, verken teknisk for de tre på scenen, eller for publikum. Jeg må innrømme at jeg hadde visse vanskeligheter med å få tak i replikkene noen ganger, pønker- og sjømannsspråk, for ikke å snakke om pastorale floskler, omgitt av mye lyd og musikk kan være vrient å forstå på engelsk.

Scenen er fascinerende, bygd opp som en skipsside på en rustholk, med løse plater som gir innblikk i de ulike rom på båtene - det handler om et flytende skip og en ubåt, begge driver piratradiostasjoner. Den ene er superreligiøs og nærmest fascistisk, den andre er pønkete og anarkistisk. De siste er heltene, og inn i dette flettes en søt kjærlighetshistorie som får en lykkelig slutt. Ellers ender det hele i død og fordervelse på en måte som bare figurteater, og kanskje film, kan fremstille det. Dukkene er helt utrolig uttrykksfulle, og skuespillerne suverent dyktige. Denne forestillingen skal spilles hele 15 ganger i Kristiansand, og anbefales for dem som vil se avansert, voksent figurteater. Dette er definitivt ikke noe for småbarn.

Emil Otto Syvertsen

FIGURTEATER- FESTIVALEN

Agder Teater

«Finagel Felespiller»

med Alter Ego Teater, Norge

«Den lille muldvarpen»,

Riksteatret, Norge

«Rust»,

Green Ginger Theater, Wales