Denne gangen leverer de faktisk noe som ligner på et konseptalbum, blant annet med to låter som inneholder fem ulike teamer. Symforock er dette likevel ikke. Green Day er fortsatt store i kjeften, og de har selvsagt ikke tullet bort teften for umiddelbare melodier. På «American idiot» er de likevel mer poppa og mer 60-tallsorientert enn noen sinne. Inn i mellom får vi tøffe rifflåter som gjør dette til den mest varierte og til den beste pakken noen sinne fra Green Day. Men de er fortsatt likevel mer underholdende enn de er viktige.
Rune Slyngstad
Stigende dagsform
Green Day
American idiot
(Warner)