Ernst Simon Glaser overbeviste søndag kveld om at han er moden for debuten. Han spiller med autoritet, stor og vakker tone og formsikker musikalitet.Han er «Årets Unge Solist 2002», kåret av Rikskonsertene under Festspillene i Bergen i fjor. Nå forestår Aula-debuten i Oslo, og for riktig å gjøre seg klar til denne er han på turné, blant annet på Sørlandet, i forkant av debuten 11. mars. Han spilte i Grimstad søndag kveld, i Arendal rådhus mandag og han spiller på Husan i Farsund i kveld, tirsdag. Den unge cellisten, som ledsages av sin eldre halvsøster Liv Glaser på klaver, har valgt et variert program med Sonate i A-dur av Boccherini som oppvarming og appetittvekker, lekende lett spilt til stilfullt og diskret klaver.Komponisten Eivind Buene (f. 1973) har skrevet «Conversation with J.S.» på bestilling til unge Glaser. Det er formet som en miniatyr-suite, med korte satser som skal være inspirert av stil og temperatur i en av Bachs suiter for solo cello. Som seg hør og bør for et bestillingsverk, byr det på enorme utfordringer rent spilleteknisk. Som lytter opplevde jeg utfordringene som tilsvarende store, og var kanskje forstyrret av det å skulle lete etter Bach i Buenes påståtte dialog. For meg ble det mer Buenes monolog, som om et påtrengende uttrykksbehov trykket på bak verket; her var det mye som skulle sies. Satsene bød på rik variasjon i uttrykk og stemning, og på et vell av klanger en ikke vanligvis hører fra en cello. Komponist og utøver klarte i alle fall å fange min oppmerksomhet i 10 minutter, rett og slett spennende var det. Resten av programmet bød på overveiende romantisk musikk, og da velger jeg også å kalle Samuel Barbers Sonate for cello og klaver for romantisk, i mer moderne tonespråk, ja, men i samme romantiske ånd som verkene av Schumann (Adagio og Allegro, op. 70) og Schubert (Arpeggione-sonaten) som fulgte i andre del av programmet.Gjennomgående for tolkningen av disse verkene var cellistens autoritet, hans klare vilje i utformingen av linjene i musikken, et godt og sunt driv, en fin oversikt, stor evne til nyanserikdom og et nydelig samspill med pianisten hele veien. Mot slutten av Schubert-sonaten merket man at cellisten ble sliten, et øyblikks konsentrasjonssvikt oppstod, men han tok seg raskt inn og høstet stormende applaus til slutt. Emil Otto Syvertsen