Alan Hollinghurst fikk i fjor Bookerprisen for denne romanen der han i en tilnærmet høylitterær prosa beskriver det priviligerte Englands gjøren og laden i Thatchers regjeringstid. Og slik sett står forfatterens stil i slående kontrast til bokens innhold: dop og sex, helst homosex, og endeløse fester.
Vi møter Nick Guest, som er homofil og kommer fra en middelklassefamilie i en engelsk småby. Under Oxford-studiene blir han venn med Toby Fedden. Hans far sitter i Parlamentet for de konservative. Nick blir en slags husvenn i familien og flytter inn i deres herskapelige hus i Notting Hill i London. Han blir invitert inn i en verden av luksus blant finansfyrster og toppolitikere. Han finner ut at han liker dette livet, en veritabel partyarena hvor man mellom kokainstripene og et raskt homoknull på toalettet diskuterer og konverserer om politikk, om kunst og om kultur, men hvor alt bare måles etter sin økonomiske verdi. Nick er en opportunist. Likevel kan han vanskelige dele sine nye venners syn på at alt av kunstnerisk verdi skal måles utfra økonomiske hensyn.
Nick blir på sett og vis en fremmed i sin nye verden. Og denne fremmedfølelsen, denne klargjørende distansen sett gjennom Nicks øyne, er det som gjør boken forholdsvis interessant. Men heller ikke mer. For et engelsk publikum er den sikkert interessant lesning. For denne leser blir boken bare en bekreftelse på mine allerede fra før velutviklede fordommer overfor den britiske overklassen. Boken er til tider vittig skrevet og forfatteren tar typene bra på kornet. Men menneskene i boken blir for meg bare lettbente typer. Forfatteren gjør ingen forsøk på komme under huden på dem. Derfor blir Den skjønne linje en bok man fort glemmer. I tillegg er den altfor lang, nesten 500 sider.
Torbjørn Trysnes
Dekadanse og politikk i 80-årenes England
Bok
Den skjønne linje
Forfatter: Alan Hollinghurst
Roman
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen