Linde Hagerup:
Og det skal vare så lenge
Kortprosa
Oktober Det er nødvendig å stille seg kritisk overfor den første utgivelsen til Linde Hagerup. Det fortjener en såpass fordringsfull bok — som på den ene siden lukker seg mot leseren i nokså utilgjengelige (og derfor mislykkede) tankerekker, og på den andre siden opplagt er skrevet av en ekte forfatter, som søker å formidle; å inkludere fremfor å ekskludere. Boken forteller, i en knapp form, om et kjærlighetsforhold mellom to voksne mennesker. Jeget (hun) opplever et voksende ubehag ved ikke å være i stand til å erkjenne ham fullt ut, og dermed vokser også usikkerheten rundt kjærligheten: "Vi lukter hverandres irritasjon over lange avstander, og som dalende fjær legger den seg over hele det landskapet vi så flittig har konstruert sammen". Det er en fin grense mellom hva som blir godt og hva som blir dårlig her, et element av tilfeldighet, som jeg tror ikke er intendert fra forfatterens hold. De pretensiøse anslagene lover (som tittelen) tidvis mer enn de kan holde. Aforismene, tankespråket "Et punkt av lys beveger seg i en smal bue som plutselig stopper opp for å virke endeløs", flyter litt ut, slik utørt blekk noen ganger kan levne et hurtig sammenbrettet brev nær uforståelig. Men for all del, dette er bra. Forfatteren inngir et løfterikt førsteinntrykk. Det er derfor like nødvendig å understreke de lesergleder og innsikter "Og det skal vare så lenge" også har å by på. På sitt beste avleverer Linde Hagerup refleksjoner som rammer, som løfter oss ut av teksten, bort fra det personlige, til noe allmenngyldig: "Den som kan stanse alle bevegelser gjør seg fri fra en ugjenkallelig sorg og blir i et øyeblikk intenst vakker". Pål Gitmark Eriksen