Noen tror kanskje i disse dager at det er første gang i Norges historie at tobakksrøyking blir forbudt? Den tro skyldes historieløshet. Vil man vite mer, er det bare å lese bind II av Karsten Alnæs Historien om Europa.

Det spesielle med dette verket er at det gir innblikk i så mye mer enn hva skolehistoriebøkene har gitt oss i oppdragelsen. Leste vi for eksempel noen gang noe om tobakkens innflytelse i samfunnslivet på 1700-tallet i skolebøkene?

I det år, og i den måned da det ble forbudt å røyke innendørs på offentlige steder i dette landet, kan det jo være godt å minnes at kong Christian IV, han som grunnla byen vår, ifølge Alnæs i 1632 la ned forbud mot innførsel av tobakk fordi «tobakksdrikkingen ({hellip}.) tilføyer undersåttene ({hellip}) stor skade».

Også andre fyrster forsøkte å forby tobakken på denne tiden, men uten å lykkes. «Tobakken ble en kultur, den ble knyttet til litteratur og kunst, til nytelse og vederkvegelse, til selskapelighet og sinnsro», heter det i boken.

Man talte om «tobakksdrikking» eller «røykdrikking», og mange mente det var helsebringende: «Å drikke tobakk ({hellip}) fjerner slimet og den flegmatiske fuktighet. Det er også godt mot vannsott, hvilket man kan slutte av at røyken fører ut fuktigheten og gjør legemet tynt og magert. Å innta denne røyk gjennom tobakkspipen er et pålitelig og fortreffelig legemiddel mot stakkåndethet, mot lungesott og gammel hoste, dessuten mot alle seige, tykke, flegmatiske væsker og fuktigheter,» siterer Alnæs. Tobakken roer nervene, fører til at en kan reflektere, meditere, filosofere og konsentrere seg bedre, den gjør en avslappet og behagelig og stimulerer til åndelig og kunsterisk arbeid. En nederlandsk lege skriver at «En som studerer, må nødvendigvis røyke mye tobakk for at åndene ikke skal gå tapt,» heter det i boken.

De som etter 1. juni fremdeles heftig forsvarer retten til å røyke uhemmet hvor som helst kan jo tenke seg litt om: Argumenterer vi med 1700-tallsargumenter, eller slutter vi oss til moderne vitenskap. Det kan være lurt å lese litt historie.

Dette andre bindet av Europas historie tar for seg de tohundre årene fra 1600 til 1800. Besettelse er bokens velvalgte undertittel, for besettelse var det nok av på denne tiden, både religøst, av vold, av mystikk, av krig og av rus.

Karsten Alnæs begynner sin beretning den 11. oktober 1768 da to astronomer fra Wien ankommer Vardø. Den ene av herrene er Maximilian Hell, en ungarsk jesuittpater og en av Europas mest anerkjente astronomer på 1700-tallet. Slik ville Danmark markere seg i den vitenskapelige revolusjon som foregikk i Europa på denne tiden, og derfor tilbyr de en enestående observasjonspost til en fremragende vitenskapsmann. Det som skulle observeres var begivenheten den 3. juni 1769 da planeten Venus kom til å passere foran solen, noe som ville gi mulighet til å beregne planetenes avstand til solen.

Med dette grepet gjør Alnæs også Norge til en del av det Europa han skildrer. På 670 sider utfolder han på bredt lerret mye av det som foregikk i Europa i disse to århundrene. Selvsagt er ikke alt med. Men det er med så mye mer enn i fremstillinger mange av oss er fortrolige med. Og det er nok en gang Alnæs fremragende fortellerevner som gjør fremstillingen fengslende og fascinerende.

I perioder er også denne boken slik at man bare må lese videre uten å legge den fra seg. Andre ganger kan fremstillingen bli kjedeligere, men mye skyldes nok også at så uendelig mange interessefelt er forsøkt dekket, at noe blir summarisk, annet blir for grundig. Men alt i alt gir Alnæs både glimt og noen ganger utfyllende bilder av hvordan mennesker av høy og lav rang levde, vilkårene naturen bød dem, og hvordan den kulturen de utviklet ble. Her er musikkhistorie, filosofihistorie, kunsthistorie, krigshistorie, økonomihistorie, kirkehistorie, kjønnshistorie, landbrukshistorie — og mye mer. Alt er forsøkt vevd sammen til den store fortellingen som rommer det meste. Og jeg synes forsøket lykkes. I alle fall ble også bind II en leseropplevelse for meg, og som med bind I er den en bok jeg gjerne vil ha i hyllen for å kunne vende tilbake til ved behov og lyst.

Emil Otto Syvertsen