Boka er med sine 150 sider et imponerende verk , uansett forfatterens bakgrunn. Den har et poetisk overskudd, en språklig rikdom, en billedstrøm og en fortelling som virker sterkt. Boka er blitt til under spesielle omstendigheter. Hagabakken (født 1952) har gitt ut fire romaner siden debuten i 2004. Hun har fått meget gode kritikker, vunnet legater og fått priser og ble nominert til Ungdommens Kritikerpris i 2013 for den fengslende romanen «Hula Lou». Så går hun hen og blir rammet av slag. Ikke ett, men 18 i løpet av to år. Om kampen for å vinne livet tilbake handler det selvsagt. Men boka heter ikke «Biografi» for ingenting. Boka har fem deler: «Å vokse opp», «Meg og noen menn», «Far», «Kulingvarsel» og til slutt «Da hjernen min klikka». Det er ei bok skrevet med ei hånd, den høyre som fremdeles virker, og med en halv hjerne, sier forfatteren. Men det er ei bok breddfull av poetisk skjønnhet, av en moden kvinnes livsvisdom, av dyp refleksjon over hvem vi er og hvorfor vi er som vi er. Og så er det språk-kunst av ypperste merke.
Trist er den slett ikke. Mer enn en gang måtte jeg smile, le, og gråte litt under lesningen. For om hun enn beskriver en oppvekst som jente, tenåringsjente som prøver ut dette med gutter, voksne forhold som er vakre og som havarerer, og så selvsagt sykdomsforløpet som er forferdelig dramatisk; hele veien har hun glimt i øyet og overskudd til å se ut over seg selv. Boka angår meg sterkt, selv om mine erfaringer er gjort som gutt og mann. Jeg gjenfinner egne barndoms— og ungdomsopplevelser, egne erfaringer i liv og kjærlighet, og hun taler til meg. Mange ganger under lesningen fikk jeg assosiasjoner til Rolf Jacobsen, dikteren fra Hamar som har satt så dype spor etter seg i norsk lyrikk. Det siste diktet i denne boka heter «Myrlys». Det bekrefter forbindelsen til Hagabakkens store forgjenger og, jeg vil anta, forbilde, som blant annet skrev «Myrstrå vipper». Det handler også om livets forgjengelighet.