Forlag: Humanist

Vellykket om mislykket spion og kunstner, en mann som livet ga flere nedturer enn oppturer.

Han kunne vært hovedperson i en roman av Graham Greene, en person som ikke helt får livet til, og som til slutt er overlatt til Vårherres eller medmenneskers nåde. Alfred Hagn satset feil i to verdenskriger. I den første var han håret fra å bli henrettet i England for spionasje for Tyskland. I den andre meldte han seg inn i Nasjonal Samling for å beholde levebrødet, og dermed ble det landssvikdom, men han slapp å sone, Hagn ble benådet for andre gang.

Nå har han fått bok, en ganske omfangsrik biografi skrevet av tre historikere i fellesskap, og de har gjort en svært god jobb med å gå opp de spor som er etter Hagn (f. Hagen) og sette ham inn i en historisk ramme. For om mannen var antihelt og «tufs», som noen mente, levde han i ytterst spennende tider. Og det bodde nok mer i ham enn mange i samtiden ville se.

Født i Odda i 1882, tidlig farløs, et enebarn som ble sterkt bundet til sin mor, noe som til en viss grad styrte hans valg gjennom livet. Etter delvis å ha vokst opp i USA oppholdt han seg i yngre år en del i Paris, der han satset på å bli kunstmaler. Han kom under innflytelse av kubistene, og ble den første som fikk antatt bilder innenfor denne retning på Høstutstillingen i Kristiania, men ledende kunstkritikere hadde lite godt å si om slike bilder. Han testamenterte for øvrig maleriet av «Vise-Taddeiv» (1913) til Bykle kommune, som fant plass til det i rådhuset. Han er innkjøpt til Nasjonalgalleriet og bildene hans omsettes på auksjoner, men det store navn ble han aldri.

Hagn ble vervet til spion for tyskerne mens han bodde i Kristiania, en by som med sine 20 000 utlendinger var det reneste spionreir under den første verdenskrigen. En større amatør har knapt vært sendt inn i fiendeland. I England gikk i den første og beste fella, ble dømt, men benådet etter to år fordi England ikke ønsket å skape politiske forviklinger i forholdet til Norge. Vilhelm Krag var hans gode venn fra Kristiania-tiden og arbeidet sammen med andre kunstnere for å få ham løslatt.

I mellomkrigsårene fikk han oppdrag fra Riksantikvaren med å restaurere norske kirker, et arbeid som brakte ham landet rundt, også til Sørlandet. I 1940 ledet han restaureringen av Mandal kirke, for å nevne ett eksempel. Han var imidlertid ikke helt heldig med arbeidsgiveren sin, det var vanskelig å få en fast stilling. Ved å melde seg inn i NS under krigen ordnet det seg.

Hagn arbeidet også som forfatter og journalist, uten den store suksessen, igjen. Samtidig var han både belest, reflektert og godt orientert i kulturlivet. Mange satte pris på samtalene med, blant dem psykoanalytikeren Ingjald Nissen, den siste som snakket med ham før Hagn døde i 1958. Hva er det med en slik antihelt som er så interessant og spennende? Det er vanskelig å gi et eksakt svar på et slikt spørsmål, men Alfred Hagn kom til å leve et omskiftelig og hendelsesrikt liv i begivenhetsrike tider. Hagn kan riktignok bli litt borte i alle de historiske hendelser og utviklingstrekk når forfatterne slår seg riktig løs på sitt fagområde, men Hagns skjebne drar leseren videre.

Etter benådningen i England skrev Vilhelm Krag en artikkel der han forsøkte å forstå Hagn. Forklaringen fant han i hans omflakkende barndom: «Han var rodløs.» Han var blitt hjemløs overalt. Det forklarer nok noe, men neppe alt. Slikt kan man spekulere på når man leser denne høyst leseverdige biografien over en person knapt noen har hørt om.