Det regntunge høstmørket lokket Rosmarin og Estragon inn på spisestedet Lille Istanbul i Tollbodgata. Det minimalistiske interiøret og det til dels trange lokalet ga ikke nødvendigvis et veldig tiltalende førsteinntrykk, men da bordet var inntatt, var det som om det steg fram en sjel likevel.
– Jeg liker stilen , medgikk Rosmarin, som registrerte at lampeskjermene fra Ikea falt fint sammen med dekoren på veggene.
Servitøren kom bort til bordet og delte ut menyene. Den store velkomsttalen uteble. Et spisested som serverer nye og annerledes retter for den jevne sørlending, er tjent med servitører som kan fortelle om landets kulinariske tradisjon – i dette tilfelle det tyrkiske kjøkkenet. Det var innehaveren som var redningen på dette området. En hyggelig og entusiastisk ung mann med tyrkisk opprinnelse, men med tydelig kristiansandsdialekt, var innom bordet ved jevne mellomrom og kompenserte for hovedkelneren som virket ganske fersk i faget.
Anbefalingene fra den relativt store menyen gikk til slutt i retning av grillet kjøtt, og Middelhavets lukter og minner om meze dukket fram på netthinnen til Estragon da han bestilte Karisik Izgara, som rett og slett betyr grillmiks. Rosmarin hadde lyst på kyllingspyd. Til forrett ble det bestilt vårruller med fetaost og linsesuppe.
På vinkartet er det ikke mer enn en tre røde viner, men de er til gjengjeld tyrkiske, og det er spennende. Det er ikke så ofte at det drypper vin i glasset fra den kanten, men møtet med Selection fra Eastern Anatolia var slett ikke galt. En allroundvin med passelig mengde tanniner til den krydrete maten som skulle komme, styrket ektheten i det tyrkiske måltidet. Og når Estragon fikk starte måltidet med en Efes – Tyrkias øl-flaggskip – var det våte element så genuint ivaretatt som overhodet mulig.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Forretten ble dessverre ingen stor opplevelse.
– Disse vårrullene smaker mest frityr , sa Rosmarin og lette etter fetaosten i de tynne vårrullene. Den milde fetasmaken forsvant helt, og det lille innslaget av bladpersille og noen oliven til pynt reddet ikke retten. Estragons linsesuppe var fyldig og varm, men smaken var pregløs og manglet det lille ekstra av snert og syre.
– Jeg savner en touch av kajennepepper og sitron , mente Estragon. Men til Lille Istanbuls store forsvar ble det servert et deilig nystekt brød til forrettene, og det nanbrødliknende bakverket, svulstig og smakfullt, var med på å løfte inntrykket.
Det er nok først og fremst hovedretter det satses på her. Og prisene til under tohundrelappen for rause kjøttretter lokker nok mange gjester til Lille Istanbul. For hovedrettene var gode på smak og fint tilberedt. Estragons Karisik Izgara bestod av oksespyd, lammespyd, kyllingspyd, kebab på spyd og grillede kjøttboller. Alt på samme tallerken i kompaniskap med tzatziki, litt stekte poteter, grillet tomat og det tyrkiske svaret på ris – bulgur (kokte hvetekorn).
— Dette er godt og spennende , slo Estragon fast. De ulike kjøttsmakene harmonerte og var passelig krydret. At Lille Istanbul velger Jens Eide i Lillesand som leverandør er verdt en positiv merknad. Dyrere for restauranten å kjøpe inn, men så svarer det seg i smak og kvalitet. Rosmarin koste seg på sin side av bordet med sin rett, som minte mye om sin medspisers tallerken hva tilbehør angikk, men med Tavuk sish eller kyllingspyd som eneste kjøttinnslag.
— Veldig mørt, og kokken har heldigvis ikke grillet dette ihjel . Dette lar seg høre , mente hun og forsynte seg raust av ezme, tyrkernes finhakkede, litt sterke salatblanding.
Anmelderne konstaterte at hovedrettene var mange hakk opp fra forrettene og lurte på om desserten skulle toppe det hele med en kanonavslutning.
En rispudding , stekt i ovn og en søtkake på tyrkisk vis skulle snart gi svar på det. Dessverre klarte ikke kjøkkenet å markere seg helt når det kom til dessertbordet. Dessertene var på mange måter gode, med smaker vi finner på få andre restauranter her i byen, men de manglet en skikkelig signatur som ville ha skrevet dem inn i den kulinariske minneboka. Rosmarins rispudding led under savnet av tilbehør som kunne ha spisset desserten. Søtkaken hadde en kule kjøpeis, og da det viste seg at også kaken var et slags halvfabrikata, riktignok stekt på stedet, ble heller ikke den desserten en rett man vil huske veldig lenge.
Lille Istanbul er et sted som likevel fortjener sin plass på det krevende restaurantkartet; først og fremst på grunn av hovedrettene. Selv om det er sider ved stedet som har tydelig forbedringspotensial, trengs denne type restaurantmat som alternativ til en del de rettene som går igjen på mange av byens restaurantmenyer. Prisnivået er innbydende, og barnemenyen burde glede familier som vurderer et måltid for hele sulamitten.
Med en tømt kopp tyrkisk kaffe på bordet og en drøy tusenlapp lettere i lommeboka, forlot Rosmarin og Estragon Istanbul og møtte norsk høst med hevet hode. Rosmarin fant inspirasjon under paraplyen i Susanne Sundfør og nynnet for seg selv:
Well, if internal winter, If internal snow, I'll have a Turkish Delight .