Den norske regjeringen innførte i 2009 et tiltak som gikk ut på å gi enslige, asylsøkende barn midlertidig oppholdstillatelse. I statuttene heter det at disse barna skal returneres til hjemlandet ved fylte 18 år. Dette tiltaket, blant flere, ble iverksatt for å begrense innvandringsstrømmen av asylsøkere til Norge.
Det påpekes i filmen at i Norge har barnevernet omsorgsansvaret for barn uten nære omsorgspersoner. Dette gjelder ikke for enslige asylsøkende barn/ungdom mellom 15–18 år.
Vi hyller dokumentarfilmskaperen Margreth Olin for hennes mot, ærlighet og sanne engasjement. Absolutt.
I markedsføringen av "De andre" heter det at denne filmen er "nær, provoserende og bevegende".
Den er nær, ja, både fysisk og journalistisk i sine portretter av kurdisk, afghansk og afrikansk ungdom på 16, 17 og 18 år. De forteller sine historier, historier som barn og ungdom skulle slippe i gjennomgå, å gjennomlide. Vi forstår deres traumer, nevroser, lidelser, frustrasjoner, frykt og flakkende håp. Javisst forstår vi det. Vi innbiller oss faktisk at vi har både hjerne og hjerte. Men å si at filmen er provoserende , føles ikke riktig. Det Margreth Olin forteller i "De andre" har vi lest om mer enn én gang, og vi har sett emnet blitt belyst i flere tv-reportasjer. Emnet er også tatt opp på debattnivå i både radio og tv. Filmens provoserende kraft er beskjeden.
Budskapet, eller mål, mening og retning med "De andre", er vel først og fremst å etterlyse mer beskyttelse for asylsøkende ungdom i Norge. Å sørge for at beskyttelsesnettet blir større og tettere.
Formelt skurrer det iblant regimessig: Intervjuer med asylsøkende ungdom kunne ofte ha hatt en kraftigere virkning om de hadde blitt servert helt nakne. Det er slett ikke alltid at en melankolsk musikkledsagelse er det rette.
En mer generell uttalelse fra Olins side er en uenig i: Hun sier at Fryktens lyd er stillhet. Undertegnede mener derimot at Fryktens lyd er ganske urolig og skingrende.