Viljen til å bli stor

POP/ROCK

Mona

Er dette bare posører med en god forretningsidé? Tanken på det dukker opp under den første låten på debutalbumet til kvartetten Mona fra Nashville. Men la det bli med tanken, for dette er band vi behøver akkurat nå etter at The Killers og Kings of Leon antagelig har passert sin karrieretopp. For ikke å snakke om U2. Bono og U2 vil nok reagere enten positivt eller negativt på låten «Lines in the sand». For her låter det så U2 som det er mulig uten at man stiller til anklage for plagiat. Vokalist Nick Brown høres ut som en ung og energisk Bono. Det er mulig å like det. Og digge det. For det kommer mer i samme stil, med den samme eksplosive energien. Det er til og med trykk i balladen «Pavement». Den er fengende så det holder.

Tre av medlemmene i Mona har lært seg å spille sine instrumenter i kirken. Dermed er linken til Kings of Leon også satt, et band med prestesønner. Mona er også flink til å lage messende og suggerende rock, uten at det kristne budskapet nødvendigvis ligger i bunnen hele veien. Dette er pompøs stadionrock i storformat, levert av et band som viser en så sterk vilje til å komme akkurat dit at de antagelig kommer til å havne akkurat der.

Mona kommer som manna fra himmelen i en verden som behøver nye rockestjerner. Landingen og timingen er perfekt.