Joan Didions ektefelle, forfatteren John Gregory Dunne, falt en dag i 2003 om død. Hun skrev en bok om sorgen, " De magiske tankers år"(på norsk i 2007), straks en internasjonal bestselger. Det går et par år, så dør deres eneste barn, adoptivdatteren Quintana, 39 år gammel.

Moren bearbeider sorgen med "Blå kvelder" . Den er i sin gode oversettelse ikke mindre flengende ærlig enn den forrige, men tydelig vanskeligere å skrive, ikke minst fordi hun nå opplever at "Det er fryktelig å se seg dø barnløs", sitert etter Napoleon. Boken er like meget om hennes egen aldring. Det blå lyset over Manhattan dør.

Når jeg i første avsnitt skriver "adoptiv", et begrep som er mer teknisk enn meningsfylt i min verden, er det fordi Didon i ettertid ser at de ikke fikk formidlet til henne hvor mye de trengte henne; som adoptert ble hun enda mer en gave for foreldrene. Datteren selv hadde frykt for å bli forlatt. "Hvordan kunne vi misforstå hverandre slik?"

Joan Didon (77) og mannen var begge kjente og travle skribenter; Datteren ble oversett, overlatt til seg selv og sin fantasi. Om datteren fem år gammel skriver moren: "Hun var allerede en person. Det kunne jeg aldri tillate meg å forstå."

Så smertelig kan det være å se tilbake på egne liv, på alt som fylte oss, alt vi skulle gjøre senere, på svik og unnlatelser, kanskje i en slags tro på at "Tiden går, men ikke for meg?"

Så sitter vi der med det dype savnet av det ugjorte, og ikke minst "Hvor utilstrekkelig jeg verdsatte stunden da den var der (...)."

Didions bok er en stillferdig bok om foreldreskap, om aldring, om alt som samler seg i minnenes hvelv. "Minnene blekner, minnene tilpasser seg, minnene retter seg etter det vi tror vi minnes.” skriver Didion et sted. Ja, slik er det; Det er derfor vi overlever.