Det rinner meg da i hu en ganske liten historie — et eventyr fra virkeligheten - som viser noe av det som bodde i dette praktfulle mennesket.Historien er fortalt meg av min nærmeste venn gjennom nesten 45 år, og den er ganske sann. Hans mor - historiens ene hovedperson - bodde som ung pike noen år i Paris. Faren var knyttet til den norske representasjonen der. I de kretser foregikk nok det meste av selskapeligheten på et nivå som ofte kunne skape nerver hos en usikker pike i tenårene, og dette var det som skjedde: Mottagelse i et «Hotel» - stor sal med marmorgulv - stemmesurr - te ble servert med det som også den gang var uhyre kostbart, nemlig Sévres-porselen. Den unge piken, grepet av stundens formelle fornemhet, skalv på hendene. Det gikk som det måtte gå. Koppen gikk i gulvet med et i hennes ører tordenlignende knas. Den totale stillhet oppsto, og alles øyne begynte å lete seg fram til misdederen. Og så skjedde det praktfulle! En ny kopp gikk i gulvet med den tilsiktede avsporende effekt! En ung mann hadde med lynsnar innlevelsesevne fattet den unge pikes tragedie og ga henne på denne måten en «hjelpende hånd». Stillheten ble avløst av de voksnes overbærende latter over de unges manglende erfaring med hensyn til diplomatisk tedrikking. Og den unge mannen? Ja da, det var Per Aabel.Begge hovedpersonene i dette lille eventyret er nå døde, men jeg synes at det fortjener å bli kjent. Hadde eventyrfortelleren Per Aabel selv fortalt det, ville vel alle ha smilt og ingen trodd ham.For det første synes jeg altså at episoden sier meget om ham. For det annet maner den i hvert fall meg til en smule ettertanke: I vår tid er spisse albuer og egosentrisitet (pent kalt individualisme) og alt rufset som følger av dette, «priset» lang høyere enn de egenskaper og holdninger som mennesket og kunstneren Per Aabel representerte.Tore Hetland Kristiansand