KRISTIANSAND: Et kjapt nettsøk på forfatter Erling Kittelsen (60) gir nesten tusen treff. Han har vunnet priser i inn— og utland. Han har forelest på kultur- og litteraturkonferanser på andre siden av jorden. Han kan fylle en bokhylle med bare egenproduserte verker - oversatt til flere språk. Han har allerede skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie (Øystein Rottem, bind sju). Han skriver i så mange sjangrer at han har gått tom for eksisterende kategorier - og stadig brøyter pennen inn i nye. Men Kittelsen vil helst ikke snakke om priser, bibliografi eller bragder, og han har en helt enkel forklaring på båsbryting.

— Hvis jeg har et stoff, vet jeg ikke med én gang hvilken form det får, sier forfatteren.

— Etter hvert blir det et dikt eller fabel, en roman eller skuespill. Jeg finner språktoner og komponerer etter dette. Det blir form ut fra stoffet, den formen materialet trenger. Da blir det litt nytt for hver bok.

Det er for «Mottakeren», en av hans mange originaldiktede bøker, at Kittelsen er nominert til Sørlandets litteraturpris. Gjennom 55 lyriske fraspark varierer Kittelsen mellom fabeldikt, dikt til bestemte mottakere, dikt i fast form, og dikt med drømmende takt og typografi. Samlet motsetter uttrykkene seg kategorisering.

— Noe av opplegget med «Mottakeren» var å sprike, men å gi en samlende følelse, et rom diktene opererte i - dette vide med å være mottaker, sier Kittelsen.

— I dette store feltet måtte jeg favne vidt og komme med mange nedslag, men motivmessig er det en del tråder. Jeg selv er også en mottaker, og jeg ville fokusere på mottakeren i oss.

Ifølge Kittelsen belønner ikke samfunnet mottakere. Det er prestasjoner som teller.

— Det er interessant å se sensur og tabuer i lys av dette - hva er det folk mottar?

— Kanskje folk vil andre ting enn de spørsmålene de får. Jeg vil vekke språket i leseren - det de mottar og det de verger seg mot.

Skriver for å overleve

Allerede i 13-14-årsalderen fikk Kittelsen et bevisst forhold til språk, og startet en søken etter å se sitt eget formspråk sammen med omverdenens.

— Det var en slags overlevelsesmekanisme, når du kjenner deg totalt utenfor samfunnet og vil finne ut hvordan det korresponderer med resten av tilværelsen, forteller Kittelsen.

— Det handler ikke om å ene og alene komme med sitt, men å være en representant for det som ligger skjult. Etter hvert fikk jeg forestillinger om at mange har det sånn - de opplever at samfunnet mangler ting. Og det blir skummelt når dette ikke kommer til uttrykk.

Og det er langt fra bare Kittelsens egen stemme som formidles i hans utgivelser. Selv om forfatterens fagforankring i nordisk og religionsfenomenologi glir inn som et naturlig bakteppe, krydrer Kittelsen bibliografien sin rundhåndet med gjendiktninger og dialoger med kjente og ukjente forfattere. Han har latt sitt formspråk flørte med Voluspá, Eddadikt og latviske folkedikt, samt gjendiktet betydelige verk fra persisk, sumerisk, koreansk, urdu og arabisk.

Dødsøyeblikk

Til høsten kommer Kittelsen med gjendiktning av livsessens, formulert i dødsøyeblikk.

— Jeg samarbeider med en professor i koreansk, forteller Kittelsen.

— Han har funnet fram 60 dødsdikt fra Kina, Korea og Japan. Det er en tradisjonell buddhistisk munkeskikk å i dødsøyeblikket skrive ned essensen av sin lære til elevene i form av dikt.

— Det pussige er at jeg har gjort en seks-syv gjendiktninger, og ingen av dem har jeg funnet på selv. Jeg har alltid blitt utfordret av noen, sier Kittelsen.

— De klassiske, persiske diktene fra 1200-1300-tallet er i en bestemt form, den har jeg også vært borti med urdupoeten Jamshed Masroor, hvor diktene var i gazal-form. Så ja, jeg strevde vettet av meg. Det var fryktelig vanskelig.

For å gjendikte Enheduannas dikt fra sumerisk, tok Kittelsen kurs i kileskrift, selv om han samarbeidet med Jens Braarvig, som er professor i sumerisk. I gjendiktningene samarbeider forfatteren vanligvis med en oversetter, mens han selv meisler den korrekte oversettelsen i rett form.

Det er et tidkrevende arbeid.

— Jeg har herjet med dette. Tidligere har jeg gjendiktet et par Edda- og skaldedikt, - det valgte jeg selv, sier Kittelsen.

— Det var noen lange prosesser som tok opptil 18 år. Særlig skaldedikt er vrient både å forstå og gjendikte.

Langsiktige, parallelle prosjekter plager ikke Kittelsen.

— Diktet løper ikke bort. Det ligger der. Så går man inn i det og områr seg og holder på, beskriver Kittelsen.

— I og med at dikt fra urdu, koreansk og lignende ofte mangler kvalifiserte gjendiktere, blir en et slags medium. Så spørs det om en snakker i tråd med ånden som har sendt det.

En må bare holde på til begge blir fornøyde.

Konsentrert arbeid

Kittelsens sorterer sitt stoff i forskjellige bunker, etter hvor han finner spillerom for hvert sujett.

— Jeg kan gjerne holde på med fire eller ti ting samtidig. Det er når én ting blir viktigere enn det andre - det er da det overtar.

Men for å holde en tråd, mener Kittelsen at noen minutters konsentrert arbeid om dagen er nok.

— Det går an å bare jobbe tre minutter om dagen med en ting, om du er konsentrert. Etter ett år er det en del setninger, understreker Kittelsen.

— Mange unnskylder seg med at de ikke har tid. Men det begynner med minutter!

Og for å skrive, hevder Kittelsen han ikke behøver å være spesielt inspirert.

— Jeg trenger konsentrasjon, men ikke inspirasjon alltid.

— Ingenting er bedre enn å sitte fast - om du har tid til det. Om du kommer gjennom, kommer du kanskje et sted du ikke har vært. Det kan være viktigere enn å fare av sted på en bølge.

Mangfold

I tillegg til å bli invitert til konferanser og festivaler utenfor hjemlandets grenser, har Kittelsen flere ganger turnert Norge med musikere og dansere fra hele verden. Da er Kittelsen forteller, og leser både eget stoff og gjendiktninger. Og han føler seg alltid ydmyk.

— Det er ikke spøk, for søren, utbryter Kittelsen.

— Det er veldig fint, men veldig skummelt. Det må bli bra, ellers er det ikke noe vits.

Kittelsen kunne gjerne tenkt seg å være festivalpoet på Quarten.

— Ja, det er alltid gøyest å lese på helt uventede steder. Det er gøyere dess mer uventet det er, sier Kittelsen.

Da han åpnet poesifestivalen i Son, med fabelbiter om havvesener, vanndanset landslaget i synkronsvømming i selvlysende drakter under ham.

— Jeg sto på et stupebrett og leste, og folk fikk helt kick, smiler Kittelsen.

— Det er gøy!

ingvill.dahl@fvn.no