Kunst og kultur kommer til å spille en viktig rolle i utviklingen av Kristiansand som en moderne storby. Kunstens betydning har fra før av en historisk særstilling i storbyen og samfunnets dynamikk, hvor alt er fokusert på nyttevirkninger som er regulert i forhold til de økonomiske gevinster.Kunst og kultur blir definert ulikt, fra populistiske utsagn om kunstens overflødighet (kan man ikke så lage en slutning at et slikt samfunn er selvtilstrekkelig og kan stå inne for å dekke alle menneskelige behov?) til det motsatte — kunstens nødvendighet i et samfunn hvor maktkamp og kampen om pengene er det sentrale. Vi ser at kunst og kultur blir en stadig større framtidig næring. Er ikke kunsten allerede blitt et produkt og en vare i dette systemet?Kunstnerens tjenester blir ikke verdsatt, men blir med stor festivitas ofte benyttet i prestisjefylte kranselag - en sjelden gang benytter det offentlige seg av en billedkunstner, en arkitekt, en komponist (ikke diktere), og det finnes ikke offentlige stillinger for kunstnere, hvor de 100 % kan arbeide som kunstnere. Høgskolemiljøene og universitetene har derimot forskerstillinger, og andre rollebetegnelser for folk som beskjeftiger seg med analyse og lesning av de forskjellige kunstformer. Kunne ikke HiA for eksempel ansette en poet? Utifra en tankegang om at kunst er forskning? Poesi språkforskning?Når kunsten kommer til å spille en rolle som næring i systemet, må den hevde seg på systemets betingelser. Og systemet må ta kunstnerens arbeidsinnsats likeså alvorlig, som andre yrkesgrupper den er avhengig av. Men - i kunstnerisk produksjon er det ikke plass til kalkyler og framdriftsplaner. I kunsten kommer tilbudet alltid før etterspørselen.Kunst er i utgangspunktet ikke en vare. Den opererer ikke innenfor markedsøkonomisk strategitenkning. Var den en vare, ville kunsten skifte karakter og ikke lenger være kunst.Det er innlysende for den oppegående samfunnsforskning at vitenskapen og kunsten har en rekke felles funksjoner, arbeidsmåter, og ofte besnærende lik tankegang. Begge yrker er avhengige av laboratoriearbeid, eksperimentet - og sist, men ikke minst - tid (tid er penger, er det blitt slått fast). Kunst og vitenskapen har endret historien slik at verden aldri ble den samme. Og i vår tid representerer kunsten noe helt annet enn de elektroniske pseudobegivenheter og den ideologiske propaganda fra underholdningsindustrien. Kunsten påpeker nemlig andre sammenhenger innenfor liv og lære, det setter lys på det oversette, og kan etterlate oss i vår nevrotiske velordnethet i et fruktbart skapende kaos. Vår vanetenkning og sansning blir forstyrret.Den mest idealistiske og inspirerte kunst er grunnforskning. Det er helt ubegripelig at dette ikke blir forstått innenfor det offentlige (som en ressurs) eller i det private næringsliv. Eller innenfor høgskole- og universitetsmiljøenes lukkede campuser, hvor alle nidkjært vokter på sine stillinger. Det er opplagt for enhver at disse nyskapelser kunsten produserer blir utnyttet av store grupper av av-takere, som i design, mote, musikk- og filmindustrien (Quartfestivalen som en vare, et produkt, ikke rock'n roll), poesien i mediene, og arkitekturen av boligentreprenørenes stereotyper. Kunst og vitenskap er lokomotiver i et moderne samfunn. Så hva er samfunnets ansvar og forpliktelse overfor en slik praksis? For det første å anerkjenne behovet og la denne anerkjennelse komme kunstnerne til gode i form av ordentlig lønn og gi den søkende unge kunst arbeidsro i flerårige perioder (uten rapportering). Og uten å forvente innbringende avkastninger. Kunstens søking etter nye veier må av og til føre på avveier, sånn er det bare.Cultiva-stiftelsen i Kristiansand har her en stor forpliktelse som krever innsikt, dømmekraft og ikke minst mot. Mot og styrke til å forsvare tapenes nødvendighet. Nyskapende kunst er sårbar.Kultur er vaner, blir det sagt. Kultur kan også bli definert som det totale, materielle, intellektuelle og åndelige liv i et bestemt samfunn (Raymond Williams). Kultur er også noe vi kan kalle for betydningsproduksjon (Poul Borum). Det burde jo være innlysende at denne betydningsproduksjon er likeså viktig for den enkelte og for hele samfunnet, som for eksempel landbruket. Nye generasjoner vokser opp som virkelig bruker litteratur, musikk, teater, film osv. Så hvorfor skulle det være så vanskelig å få forståelse for kunstnerens arbeid og dets betydning? Man skulle kunne forvente av kulturens mange formidlere og håndtlangere at de i deres beskjeftigelse og opptatthet av kunst nettopp hadde gjort dem åpnere, kanskje litt klokere, og derved være i stand til å åpne for nye muligheter.Kunstnerne tilfører samfunnet verdier. Vi gjør samfunnet en tjeneste.Kunst og kultur blir ofte definert via kvalitetsbegrepet. Hva er så kvalitet? Vel, det er som med kjærligheten, ingen vet hva det er. Men med introduksjonen av begrepet kvalitet, slik vi forstår det innenfor markedsøkonomiens terminologi, har kunsten blitt degradert til konkurranse, suksess, anerkjennelse, anmeldelser, priser, hitlister, vinnere og tapere. Kunstnerne skal konkurrere med andre kunstnere, som i andre næringer innenfor den kapitalistiske logikk. Men å konkurrere med kunsten er å konkurrere med livet. Når kunst blir brukt som redskap for noe, når den skal oppføre seg på en bestemt måte, blir den til kultur, politikk, propaganda, mesterverker, kvalitet og kontroll, kontroll, kontroll over det sanne, det riktige. Det blir til metodikk, analyse og beregning. Kunst kan ikke forstås, kultur kan.Kunstnerens eneste verdibarometer heter arbeid, arbeid, arbeid, intensitet, omfang, kjærlighet, konsentrasjon og pliktfølelse. Kunst er konstante forandringer. Kunsten bryter med illusjonen om det felles målbare, det allmenne, det sammenliknelige.