For han var en gigant: I sin TV-journalistikk var han en ener. Han våget litt mer, han gikk ofte litt dypere ned og litt lengre ut enn mange andre journalister. Og han kombinerte nyheter med varme, med raus menneskelighet.

Denne dokumentarfilmen er nesten fri for tilbakeblikk, slik sett har den lite av biografifilmens strukturer.

Det er en film som forsøker å fange inn denne i dobbelt forstand svære mannens vesen.

Hvordan han tenkte, hvordan han følte, hvordan han sammenfattet de to og ble et skapende menneske — en skaper av dikt og skapende gjennom det å være en visesanger.

Filmen er tatt opp ved mange forskjellige anledninger i de tre siste årene han levde.

Vi ser ham i studio, hjemme i sin egen stue, på viseturné med sin gamle pianopartner Willy Andresen. Og i et fly, entusiastisk som en guttunge!

I et av intervjuene sier han at skulle han leve om igjen, ville han ha utviklet tre ferdigheter mer enn hva han gjorde: Å spille piano, å skrive dikt og å fly, i betydningen å ta flysertifikat.

Disse sammenfattede intervjuene og anskueliggjørelsen av hans lynne, vesen og ebbende kraft, viser i sum en ren og klar verdighet, samtidig en mann av varm og iblant rufsete folkelighet.

Filmen belyser Erik Byes poetiske sinnelag. For: Samtidig som han var karismatisk og utagrende, eide han også poetens stillhet og refleksjoner. Sitt dype humane vesen artikulerer han slik: - Det er fryktelig og uforståelig at en menneskeskapning kan gå inn for å drepe sin egen stamme.

Det er en rørende film, rørende på en skvær, renslig måte. Og en film som utdyper og belyser sider/trekk ved Erik Bye som vi ante var der, og som vi nå vi vet var der.

Giganten

Norge 2005

Regi: Arne B. Rostad og Hallvard Bræin