KRISTIANSAND: — Spill høyt og fort, skrek en publikummer i ett av øyeblikkene det var mulig å få ørens lyd under The Flying Craps konsert lørdag natt.Veteranpunkebandet som ikke har materialisert seg live siden 2. juledag 2002, og som på nittitallet kappet med Turboneger om undergrunnstronen, viste hva de fremdeles er gode for foran godt over 100 spinnville fans på Six Pence.Etter sammensetningen på oppmøtet å dømme, var det mange som hadde parkert barnevogna i etableringsheimen for å minnes det gode gamle nittitallet. De aller fleste av de frammøtte hadde tydeligvis vært med på dette før, for eksempel i kjelleren på Crap House før det ble stengt i 1996. Her gjaldt det å galne seg mest mulig, og aller helst gjøre sitt beste for å velte både vokalist, høyttalere og mikrofonstativer. Med nostalgiske flir kastet folk seg mot den eneste scenevakta, og spinkle Merethe Johansen hadde sin fulle hyre med å holde scenen ryddig for glisende galninger med gryende måner. Og selv om The Flying Crap til dels begynner å reflektere kroppslig aldring, i form av lite hår og lavt tyngdepunkt, leverte de varene som om de skulle ha øvd hver eneste uke siden de ble gjenforent på Quartfestivalen i 2002. Claes Sletten slo trommer som om krakken brant, Kjell Sørgaard og Julian Skaugvolldal kappspilte gitar mens Roy Tellef Froholdt kjørte rally gjennom bassgangene. - Dette sitter i margen. Vi spiller elleve låter, og det er gjort på tjue minutter, flirte evigunge Rune Tengs før konserten. Han er den eneste i bandet som ikke er synlig gnaget av tidens tann, og lørdagsnatta framstod han som den halvnakne diktatoren av Six Pence. Med svart bart, muskuløs mikrofonføring og gutturale brøl inspirerte han publikum til å gå totalt i barndommen fra første riffkaskade. The Flying Crap fremstod denne gangen uten sitt vanlige fyrverkeri. Her var det verken hagle, eller bomber, og det var like greit. Med så ekstrem publikumskontakt ville eventuell pyroteknikk garantert ført til brannskadekø på akuttmottaket. Da rabalderet var slutt sånn henimot 0110, hang en umiskjennelig eim av sur pønkesvette igjen i lokalet mens gratulantene tråkket sti i knust ølglass for å klappe bandet på skuldrene. Utblåsningen markerte slutten på en lang kveld med rock'n roll på Six Pence. Heldigvis er det ikke alle som gidder å sitte med hendene i fanget og vente på at Rock City, Aladdin Scene og ikke minst Cultiva skal frelse byen fra en innbilt bakevjestatus. Derfor arrangeres for eksempel Kristiansand Rockefestival på Six Pence, et sted som i utgangspunktet er mest kjent som mørkebrun pub. Six Pence har i løpet av det siste året blitt et langt bedre livested enn du skulle trodd var mulig, og lydkvaliteten var slett ikke ille, takhøyden tatt i betraktning. Stedet må ha solgt mer øl enn under Quartfestivalen til sammen denne stappfulle kvelden, og med gratis inngang er det umulig å si hvor mange hundre som kan ha vært innom. Folkemengden fikk servert mye rart fra scenen, og kvaliteten på musikken var ærlig talt variabel. Bandet In Minor var et klart høydepunkt, der de spilte overraskende kontant emo-rock a la Placebo, til de fremmøtte gothernes åpenbare fornøyelse. In Minor låt tett og tøft som ei badehette, og det var tydelig at mange hadde kommet for å høre nettopp dem. Da de var ferdige ble nemlig publikum skiftet fullstendig ut. De svartkledde ungsauene gikk for å puste ut over ei øl, mens de loslitte og Crap-sultne gammelfårene etter hvert stimlet forventningsfulle ned fra røykerommet. Men først skulle Spies of Ammo avslutte rockefestivalen før Black Bone Chapel varmet opp for Flying Crap. BBC er drum'n bass, det vil si at Jan Kenneth Transeth slår trommer mens Jarle Labdon spiller bass og skriker.Med andre ord en verdig, om enn minimalistisk opptakt til kveldens høydepunkt. Og alle smilte da de gikk hjem. Rocken lever, og selvgjort er velgjort.