Brattelis arbeider virker ved første øyekast keitete, nesten ubehjelpelige. Her er det ikke naivisme som estetisk metode eller postmodernistisk distanse. De fleste ordene man kan bruke, virker nesten taktløse og for grove. Det er som om vi er på et sted som har for mye vondt, som uforvarende å møte en bekjent som har miste en av de nærmeste. En brutal intimitet.

Det er i maleriene dette er klarest. Bratteli bruker enkelte symboler og former som stadig gjentas i ulike arbeider. Blomsten, kjolen, en tom firkant, stilisert frisyre osv.

Dette er med på å skape et inntrykk av at vi stadig møter det samme jaget i bilde etter bilde. At det er en livskrise som møter oss. Ikke som abstrakt symbol, men som minner fra en halvveis mistet barndom. Som et savn, et tap, hvor bildene er forsøk på å huske, fastholde, lete fram noe som ikke finnes lenger. Det er et preg av 50-tallet over estetikken, ikke stilmessig, men over hvordan figurene er fremstilt. Det går allikevel aldri over grensen til det private, og det er utstillingens store styrke.

Et eksempel er bilde nr. 8; Plutselig sommer. En pike med en svart, hard dukkevogn ser mot oss med utviskede trekk. Bildets røde toner er voldsomme mot motivets tradisjonelle vennlige oppsett. Ubehaget understrekes ytterligere av den aggressive, nesten heftige måten det er malt noe (en dukke?), som ligger uformelig i vognen.

Likevel er det noe sårt og vart over Brattelis univers som er betagende. Vi møter den røde kjolen igjen i bilde 38; Kyss Her er bare kjolen igjen, det røde er omgitt av mykere farger. Ved siden henger bilde 39; Skifte. Det er holdt i grønt, og her er figuren antydet, som om den delvis er oppslukt av landskapet omkring. Bildene er alltid tvetydig, det er som om de påfører meg en forpliktelse jeg ikke kan innfri.

I 42; Speilbilde er den dobbelte skikkelsen igjen utvisket og tvetydig. Alltid lett å identifisere, men umulig å nå.

Innerst i galleriet finner vi 45; Eden. Dette bildet er valgt på invitasjonskortet. Her er fargene, motivet og komposisjonen klarere. Det er den samme frisyren, den samme blomsten, men figuren er en grovt risset kvinnekropp med kjønnet malt som en svart sladd. Den tomme firkanten i høyre hjørne gaper tomt over en kraftig gul blomst. Ingen ansiktstrekk eller gester. Fraværet av dette dominerer bildet. Eden?

I bildet 2; Avskjed er motivet en hvit kiste med en svart krans lent opp mot kisten. Over er den tomme firkanten som går igjen i mange av bildene. Kisten er ikke malt inn på lerretet, men er en utsparing. Det kan ikke være noen i kisten, den er ikke uttrykk for en ny sorg. Bildet er nesten uten farger, bare enkelte tynne strøk som om det er et minne som ikke kan fastholdes.

Det er en større mangfoldighet i grafikken. Det er tydelig at den strekker seg over mange år. Utvalget virker litt tilfeldig, men man ser den samme holdningen til å antyde. Her er følelsen av noe gammelt enda mer påtagende. Mange av bildene er preget av at bare det nødvendigste er gjort. Det gir et oppbrutt og fragmentarisk inntrykk som minner om det vi finner i maleriene.

I videoarbeidet Bonden og kråka fra 2004 er lydsporet bl.a. Alf Prøysens barnetimen for de minste og det brukes de klassiske illustrasjonene fra Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Det forgangne understrekes, men resultatet styrker ikke helheten. Her bærer et arbeid for første gang preg av noe utpønsket og teoretisk.

Dette er en utstilling av en kunstner som makter å røre ved publikum på samme måte som Amsterdam-baserte Marlene Dumas. Uten noe spekulativt eller overtydelig blir jeg bevisst min egen rolle som betrakter. Jeg blir maktesløst vitne til hendelser jeg knapt kan vite hva er.

Bildene minner meg om hvordan det er å gjenfortelle en drøm, som man føler at man husker helt fullstendig, bare for å oppdage at det er bare brokker tilbake.

Stjerne/bilde

Utstiller: Marianne Bratteli

Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal

Lett nettkunst

Nosepilot

Utstiller: Alex Sacuni

Bomuldsfabriken, Arendal

I Bomuldsfabrikens annen etasje finner vi dataarbeidet Nosepilot av den USA baserte rumeneren Sacui. Dette er et godt eksempel på en kunstform som har mye elegant grafikk, satt sammen med et lydspor til et tiltalende og lett fordøyelig verk. Han presenteres som en representant for en ny kunstnertype som jobber med ulike medier og som ikke føler behov for å finne sin plass i en genre eller stilart. Det har han til felles med de fleste. Det er ikke mange som gjerne vil plasseres i en bås.

Han er også en representant for en type kunstner som jeg mistenker for ikke å ha noe særlig på hjertet. Verket er som en musikkvideo som er interessant for øyet akkurat så lenge den varer. Jeg håper ikke dette er den nye kunsten som kommer. Det blir i så fall fryktelig kjedelig.