BOKForfatter: Jakob Ejersbo Tittel: NORDKRAFTRomanOversatt av Knut Johansen Forlag: AschehougEjersbo skriver fullt ut troverdig om sine karakterer, ikke bare i forhold til dopkulturen, men også i forhold til det en kan kalle det søkende i unge mennesker.Det danske stortalentet Jakob Ejersbo debuterte i 2000 med novellesamlingen Superego, som han blant annet fikk den danske bokhandlerprisen for. I fjor kom romanen Nordkraft, som nå foreligger i norsk oversettelse. Sett med norske øyne passer Ejersbo ganske godt inn i bildet av den danske 90-tallsprosaen, der en hel rekke bøker og deres ofte unge forfattere falt inn under begrepet skittenrealisme (med skildringer av for eksempel husokkupantens tilværelse i København, med tilhørende stoff— og musikkmiljø). Vel, Ejersbo skriver like hardcore og dirty som sine forgjengere, men med atskillig større fortellerkraft - og dessuten originale vrier som at han lar tre historier løpe nokså fritt og uavhengig av hverandre. Likevel er det ikke handlingen eller historiene som driver romanen. Styrken ligger i de nære skildringene av miljøet og personene. Ja, for Ejersbo skriver fullt ut troverdig om sine karakterer, ikke bare i forhold til dopkulturen, men også i forhold til det en kan kalle det søkende i unge mennesker. Uten helt å vite hvorfor, ønsker de fleste karakterene seg langt vekk fra der de befinner seg. De står liksom fast i et negativt livsmønster. De drømmer jo om et bedre liv, men den store angsten deres er at det skal bli kjedelig, og at de selv skal bli kjedelige. De går inn i miljøet fordi de vil forfølge det spennende og det uventede. Det får store følger for noen av dem, men det er jo ikke slik at det går galt for alle sammen (Ejersbo i intervju). Dette er for eksempel tilfellet med Maria, hovedpersonen i bokas første del, «Junkiebikkjer». Forgjeves irriterer hun seg over sin stoffselgende kjæreste, Asgeir. En nokså håpløs type som likefullt egner å overtaler Maria til å smugle hasj ut av Christiania. Han kjøper inn tatoveringsutstyr for å tjene litt ekstra ved siden av pushingen, men har overhode ingen kjennskap til tatoveringens kunst (et griseskinn spent over stuebordet får unngjelde). To bikkjer har han, et par pitbuller, og de blir hasjavhengige etter noen måneder med innhalering av luften i leiligheten (ie. Junkiebikkjer).Jeg har ikke mer enn et par småting å utsette på boka. Det første er at 500 sider er i lengste laget. Et slags bevis er at den første delen er bedre og mer fortettet enn de to siste. Ejersbo begynner også å eksperimentere mer utover i boka, med retroperspektiv skutt inn som kursivskrift (Allans hukommelse av en båtulykke), noe som utfordrer det potensielt helstøpte ved romanen. Og jeg spør meg selv om det er så viktig at trådene fra de forskjellige delene møtes; for når Asgeir dukker opp her og der i bokas senere deler, tilfører han ikke spesielt mye nytt (han tjener i høyden som en påminnelse om at vi befinner oss i samme miljø). Et annen mulig kritikk er at Ejersbo et par steder tyr til erotikk som en lettvint handlingsmotor. Dette er tilfellet når Maria begynner å småflørte med sin venninne, eller når Allan møter Maja. Som leser blar jeg hurtig videre for å se hvordan det går, men føler meg litt snytt etterpå. Faren er vel simpelthen at underholdningsfaktoren truer med å ødelegge for den dypere leseropplevelsen. Det er uansett ikke så nøye. At Ejersbo er villig til å eksperimentere med form og synsvinkel er et godt tegn. Dette er tidlig i forfatterskapet, og Ejersbo fremviser et herlig overskudd.Til sist må jeg si at den norske oversettelsen er påfallende halvhjertet. Kanskje er det for lett å oversette fra dansk til norsk, jeg vet ikke. Ord som «innett» (forbitra), «cigarillos» (sigarilloer) og «åen» (hvorfor ikke si elva?) bør oversettes. Uttrykk som «eller også», «ikke også» eller «altså jeg ...» (danskene begynner jo gjerne setninger med «altså»), blir feil på norsk. Og når doperne sier «i lige måde», «og det er riktig deilig» eller «jeg har nettopp risikert min frihet» høres det helt gærent ut. Allerede i bokens første avsnitt er oversetteren ute og kjøre: «Dyret står på bakbeina, hundelenken utspent gjennom luften bort til hånda til snuten, halsbåndet graver seg inn i pelsen.» Her er ordet snuten et annet ord for politiet. Skjønte du det?Pål Gitmark Eriksen