KONSERTERRisør KammermusikkfestDagen bød på tre konserter, og den siste begynte så sent at den ikke lar seg omtale her. Men i den nest siste var det Randi Stene som tok kaka. I et knippe sanger av Sibelius gjorde hun det så fint og velformet og sterkt og overbevisende godt at det ikke er mer å si. Sibelius gjort på denne måten er bare hjerteknusende. Festivalens hovedtema avtegner seg allerede, med Franz Schuberts musikk som et midtpunkt og annen musikk knyttet opp mot denne. I middagskonserten spilte den fabelaktige Belcea-kvartetten fra London Kvartett nr. 10 i Ess-dur, et tidlig verk, bundet av tidens mote og idealer, likevel lekent og sprudlende av ungdommelig fantasi. Belcea-kvartetten er ikke for ingenting musikere «In residence» i Wigmore Hall i London, skulle det vise seg. Senere spilte Leif Ove Andsnes tre fragmenter, ufullendte stykker, av Schubert. Drivende godt spilt, og med de plutselige avslutninger som en pirrende overraskelse for publikum. Dermed var grunnen beredt for verket November 19. 1828, en tittel som er Schuberts dødsdag, av den amerikanske samtidskomponisten John Harbison. Verket er en mystifiserende kommentar til Schuberts ferd inn i døden, der han fra den andre siden tillegges å fortsette sin komponering, blant annet over nettopp ett av de ufullendte stykker som Andsnes nylig hadde spilt. Verket er sterkt preget av Schuberts tonespråk, tidvis forvrengt, snudd opp ned, nærmest. Ikke gripende, men interessant som en hyllest til en av musikkens store genier.Håvard Gimse og klarinettisten Martin Fröst spilte Sonatine op. 12 av Matthias Ronnefeld (1959-1986), der sistesatsen også var for metronom. Teknisk og musikalsk var fremførelsen en enorm prestasjon, og verket en utfordrende vår tids kommentar til klassikernes sonatine-form. Emil Otto Syvertsen