Ved årtusenskiftet promoterte Hangface seg selv så heftig at norsk musikkbransje fikk gnagsår i ørene. Til slutt ble bandet kronet med platekontrakt i USA, under vingene til superprodusent Eddie Kramer.
Well done, lads!
Nå foreligger endelig bandets første fullengder «Freak Show», et album som etter 20 sekunder sender oss ti år tilbake i tid. Det låter tungt, seigt og tight.
Kramer kan sitt fag, til de grader, men jo lengre man beveger seg ut i albumet, jo mer undrer man seg om Kramer og Hangface befinner seg i riktig årtusen? Referansene til Alice In Chains, Soundgarden og Pearl Jam er så sterke at det nesten irriterer. De seige versriffene etterfulgt av skeive to— og trestemte vokalharmonier er utvilsomt kokt opp i den samme grønsjgryta som Layne Staley serverte «Dirt» fra i 1992. Hangface har med andre ord ikke funnet opp kruttet, men de vet likevel å leke seg med sprengstoffet. Dynamikken i låtene er imponerende, det samme kan man si om utførelsen og den produksjonsmessige finishen. Tidvis låter det overprodusert, men heldigvis ikke mer enn at det kler både bandet og genren. De i alt 13 låtene serveres stilsikkert og med en solid amerikansk dæsj av kommers.
Hangface tar ingen sjanser, de eksperimenterer ikke, som lytter sitter du med en følelse av at dette er plankekjøring, og nettopp her ligger nok skivas største svakhet; Savnet av den ene låta som knuser veggen. Slik «Them Bones» gjorde med Alice In Chains, slik «Black Hole Sun» frontet Soundgarden og slik «Alive» banet vei for Pearl Jam.
Denne platen vil neppe sende Hangface til stjernehimmelen, men til debut å være er dette (tross et banalt cd-cover) sterkt levert av gutta fra Lillesand og Troms.
ØIVIND HOLTHE
Rett i grønsjgryta
Hangface
«Freak Show»
K-ent