Det var de skjønnlitterære debutantene i årets bokhøst, de som for første gang får sine tekster på trykk i egne bøker. Det er de som etter langt og møysommelig og ensomt arbeid frivillig utleverer seg selv til offentligheten, til kritikerne, til leserne — og som nå kanskje skal høste heder og ære, muligens det stikk motsatte. Vær så god, sier de, her er en flik av sjelen min. Er den noe verdt?

Det er høstslipp hos alle forlagene for tiden. Bøker i alle sjangere og fasonger, for alle aldre og for alle interesser er på vei til salgsstedene. I bokbransjen er det blitt skjerpet konkurranse, og tusener av titler ligger og roper på kjøpere, Her er det hundrevis av nye bøker om hvordan du kan pleie psyken din, samt hele kroppen fra tærne til hårfestet. Her er hyllemetre med bøker om reiser til den mest eksotiske kafé - fra Glomfjord via Venezia til Ulan Bator. Her er kokebøker med oppskrifter som til sammen kan gi deg noe nytt til middag hver dag fram til neste årtusenskifte. Her er et tårn av bøker om hvordan du ustanselig kan pøse i deg vin, og minst like mange om hvordan du skal bli kvitt fettvalkene etterpå.

Og så snakker de om at det ikke er grunnlag for bokpapir-produksjon på Union!

Midt i hele dette enorme skriket står altså 21 skjønnlitterære debutanter som ingen har hørt om og som hvisker høflig at de lever, at de gjerne vil komme på besøk i lesestolen. Kanskje får de komme inn til et par hundre, kanskje til et par tusen. Sånt er aldri godt å vite.

Og hvordan skal det gå videre med den debuterende historikeren, legen, advokaten, journalisten, studenten, litteraturkonsulenten, læreren, bibliotekaren, ballettstudenten og servitøren? Er de alle glemt om noen år - eller blir høsten 2005 et merkeår i moderne litteraturhistorie?

For alle de store har en gang vært små på bokmarkedet. Som for eksempel han jeg møtte på Ernst i Kristiansand i 1974. Nå hadde han riktignok skrevet noen diktbøker tidligere, men her var den første romanen. Jeg ser i min bokhylle at jeg har lest den en gang, og den gjorde ikke noe spesielt inntrykk.

Men det jeg husker er at han var på en slags visningsturné sammen med andre forfattere, ledet av Aschehougs salgssjef, Iens Ludvig Høst. Og at den samme Høst på slutten av pressekonferansen ba mannen spille på pianoet for oss. For det var han visstnok flink til.

Det var han sikkert. Sånt kunne ikke jeg bedømme. Det bare heftet meg da jeg skulle hurtig tilbake til avisen. Jeg ble irritert. For hvordan kunne jeg vite at denne Ketil Bjørnstad senere skulle bli Ketil Bjørnstad?

En gang var også Lars Saabye Christensen, Anne Karin Elstad, Roy Jacobsen, Linn Ullmann, Øystein Lønn, Dag Solstad, Karin Fossum og Jan Kjærstad ukjente navn.

Sistnevnte skrev i sin essaysamling Menneskets nett (Aschehoug 2004) at «en debutant er nærmest per definisjon interessant. Han eller hun representerer en ny stemme, og bøkene deres kan inneholde verdifulle litterære signaler».

Men dette er det ikke alltid så lett å oppdage. I samme bok skrev Kjærstad:

«For hva er det fremste kjennetegnet på en god idé - sett i ettertid? At de fleste ikke likte den. Den virker tåpelig, irriterende, kanskje til og med farlig. Sånn er det også med romaner. Det hender ikke sjelden at bøker som først ble sett på som merkelige, dårlige, uleselige, ender som verdenslitteratur.»

Så hvem vet hva som vil skje med en eller to av de 21? Men så store forventninger skal man være forsiktig med.

Foreløpig vet vi ikke en gang om noen av dem kan spille piano.