Arbeiderpartiets fall er høyt, og det kom tilsynelatende brått. Mangeårig politisk sjefanalytiker i NRK, Magnus Takvam, er nøktern i sine beskrivelser, men levner ikke Thorbjørn Jagland mye ære i boken «Arbeiderpartiets fall». Likevel nyanserer han bildet av partilederen som den store syndebukken. Takvam skriver at nedturen i virkeligheten begynte tidlig på 90-tallet, men at Gro Harlem Brundtlands unike stilling som landsmoder utsatte fallet. Forfatteren mener, slik flere politiske kommentatorer har påpekt, at Gros administrative stil bidro til å ødelegge Arbeiderpartiet som politisk snekkerverksted. «Det ble ikke bygget opp politisk kapital som Gros arvtagere kunne tære på når det buttet imot.» Dette, mener Takvam, forklarer langt på vei hvorfor Ap i dag sliter med en prekær mangel på politiske prosjekter som engasjerer partiapparat og velgere. Valgnederlaget i fjor høst er et kroneksempel på hvor galt det kan gå, når ønsket om å styre er sterkere enn visjonene om samfunnet man styrer.Men mye av skylden for at Ap gikk så fullstendig på trynet må likevel partiledelsen ta. Og med Thorbjørn Jagland i førersetet under store deler av nedturen, er naturligvis både personen og hans omstridte lederskap viet mye oppmerksomhet. Inntrykket man sitter igjen med er at Thorbjørn Jagland har vært en løs kanon på Arbeiderpartiets dekk. Det mest interessante Magnus Takvam bringer til torgs er en rekke nye opplysninger om hva som skjedde i begynnelsen av Jaglands første og eneste periode som regjeringssjef. I sum gir boken et forstemmende bilde av en umoden statsminister i opposisjon til sitt eget regjeringsapparat, med en furten — på grensen til langsint - holdning til sine politiske motstandere. Jagland hadde svære ambisjoner med sin regjering. Han ville intet mindre enn å skape en ny politisk æra, og Terje Rød-Larsen var arkitekten i hans politiske kraftverk, Det Norske Hus. Men ingen av dem hadde regjeringserfaring. Fra sin posisjon som Gros strateg på Youngstorget hadde Jagland utviklet en dyp skepsis til «det trege og byråkratiske» regjeringsapparatet.Til fortvilelse for partikolleger og staben ved statsministerens kontor, låste Jagland seg inne sammen med Rød-Larsen for å utmeisle fremtiden. Når venneparet hadde kommet fram til noe, sendte de meldinger om resultatet til sine rådgivere på telefon.Det sier mye om Jaglands egenrådighet at han ikke hadde drøftet sine planer med partiledelsen. Beslutningene statsministeren tok i denne perioden var kun forankret i samtalene med vennen Rød-Larsen. Jaglands regjeringserklæring om Det Norske Hus kom således som en overraskelse på mange av de nærmeste partifellene. Men, skriver Takvam, noe av det mest oppsiktsvekkende var mangelen på «planlegging og utredning før slike større grep ble lansert».Takvam er heller ikke imponert over måten Jagland taklet den turbulente perioden som fulgte. Det begynte med at Rød-Larsen ble satt under etterforskning av Økokrim og måtte takke for seg. Jagland ertsattet ham med Bendik Rugaas. Rugaas hadde ingen politisk erfaring, Jagland hadde bare møtt ham ved tre anledninger, han hadde meldt seg inn i Ap timer før han ble minister, og nå skulle han lede regjeringens langtidsprogram. Tumultene fortsatte med Furre-saken, som endte med at statsministeren ga undøvendig etter for opposisjonen og avskjediget justisminister Grete Faremo.Boken viser også at 36,9 som magisk bunnlinje aldri var ment slik det ble oppfattet. Egentlig mente Thorbjørn Jagland bare å si at det finnes grenser for hvor lite mindretall en regjering kan ha bak seg for å styre et land. Etter hvert skulle denne typen bombastiske og udiplomatiske utspill bli hans varemerke, ikke minst gjennom de berømte og beryktede «brevene» der han angrep sine politiske motstandere med blod på penn i personlig rettede brev, stilet til media. Etter at valgresultatet i 1997, takket være Klodrian-taktikken 36,9, tvang Ap til å forlate sin regjeringspost, hadde Jagland, skal vi tolke Takvam, en holdning til sine politiske motstandere i sentrum som nærmest kan betraktes som en smule infantil. De skulle få en lærepenge. Smake sin egen medisin. Derfor var det helt utelukket for Ap å støtte regjeringen Bondevik I. Slik skulle det oppkonstruerte sentrumsalternativet tvinges i kne. Men Jagland undervurderte Kjell Magne Bondevik og sentrums vilje til å holde sammen. Resultatet ble at Ap ble sittende som sutrete tilskuere på den politiske sidelinjen. De overdrevent harde utfallene mot Sentrumsregjeringen ødela samarbeidsklimaet mellom sentrum og venstresiden for en lang periode.I lys av dette er det interessant at Magnus Takvam antyder at Gro Harlem Brundtland ikke var fremmed for et mulig fremtidig samarbeid med KrF i sin periode.For ikke lenge siden brettet Thorbjørn Jagland selv ut sine svake sider for det ganske folk i en dokumentar på TV 2. Der lirte den avtroppende partilederen av seg bitre beskyldninger som sjokkerte selv hans nærmeste støttespillere. Takvam skriver om denne hendelsen at Jagland forsøkte å fremstå som politisk kommentator, noe som selvsagt var umulig, omstendighetene tatt i betraktning, og som i grunnen sier alt om både manglende selvinnsikt og vurderingsevne hos Jagland. Boken «Arbeiderpartiets fall» bekrefter langt på vei at dette ikke var noe uheldig enkeltutspill, men en del av Jaglands alminnelige virkelighetsoppfatning. Hans manglende evne til å skille mellom person og sak må bære noe av skylden for det forgiftede klimaet i partiet. Selv om Jaglands sorti på langt nær løser alle problemer for Ap, synes det opplagt at det løser noen. Forfatter: Magnus TakvamTittel: Arbeiderpartiets fallForlag: Tiden