Patrioten. USA 2000. Regissør: Roland Emmerich. Robert Rodat. Produsenter: Dean Devlin. Mark Gordon. Gary Levinsohn. Musikk: John Williams.

Skuespillere: Mel Gibson. Heath Ledger. Joely Richardson. Jason Isaacs. Chris Cooper. Tcheky Karyo. Rene Auberjonois. Tom Wilkinson. "Patrioten" minner om en rekke westernfilmer fra femti — og sekstitallet. De hentet alle sin handling fra den amerikanske borgerkrigen (1861 -1865), ikke, som her, den amerikanske uavhengighetskrigen (1763-1783). Men bunntonen er den samme: Action med et bakteppe av svulstig patriotisme, en blanding av av vold og sentimentalitet i både strukturlinjene og i enkeltscener. Her dreier det seg om en familiefar, en enkemann, far til syv, som tidligere har gjort seg bemerket i krigene mot franskmenn og indianere. Han nekter å delta i krigshandlingene, men da en av sønnene myrdes, antennes han voldsomt. Det er klare paralleller til blant annet borgerkrigsfilmen "Shenandoah" fra 1965. Men her absolutt å nevne: Brutaliteten i actionscener er langt mer påtakelig enn i femti - og sekstitallsfilmene. Skomakrerealismen utføres med kjærlig omhu: Hoder skytes av, blodspruten står som geysirer, kniver og sverd kjøres inn i menneskekjøtt, menn stuper, menn ser ut som en travel dag på Samsen. Og det er ikke måte på i de følesesladede scenene, heller: Det kjempes mot tårene i bløtt motlys, innstengte følelser stanger for å komme ut i maleriske omgivelser. La det så være forkynt: Roland Emmerich kan sitt actionfag, han er durkdreven, han vet hvordan han skal bygge opp og forløse en scene. Men i en forlengelse av det, skal det også forkynnes like klart: Han har ingenting på hjertet. Han er like føleleseskald som et krypdyr. Han er en meget dyktig maniplulator, som ikke vil annet enn å gi oss nesten tre timers krigsunderholdning. Og da er vi ved en annen påtakelig negativitet: Filmen er altfor lang, den mangler ca. ti minutter på tre timer. Det merkes først og fremst i selve handlingsforløpet, ikke så sterkt i enkeltscener. Iblant, særlig etter halvgått løp, føles det iblant nesten som om filmen stopper opp, hvilepausene blir for lange. Og det historiske bakteppet og de historiske linjene føles omtrentlige. Såvidt en husker fra skolens historietimer, er ingenting direkte løgnaktig, men filmen føles sleivete. Den forteller ikke nok om den amerikanske uavhengihetskampen. Vi blir gitt visse trekk, visse deler av skjeletttegninger, ikke mer. Filmen føles sleivete inntil det hullete. Mel Gibson er en malerisk helt, han kan sitt fag, han utfører action'en tilfredstillende, en kan tro på han i følelsestrengte konflikter. Men som så ofte før: De skuespillerne som virkelig utmerker seg, er de britiske. (Blant annet Tom Wilkinson, Jason Isaacs, Joely Richardson). De besitter en formsikkerhet og stilbevisshet som ruver hodehøyt over deres amerikanske og australske kolleger. Denne blandingen av brutalitet og sentimentalitet, av maleriske slagscener, steinalderaktig hevntørst og av en rund omtrentlighet i de historiske linjene, har vi sett før, for mange år siden. Snittet og designet er riktignok moderne. Og den kunsten å lage en f ilm for lang, går, som vi alle vet, tvers gjennom alle tiår. Vi kan ikke annet enn å lande midt på treet her, domsmessig.