Det er litt synd at ikke Ropstad fikk ut stoffet sitt før. Nå i 2006 er det umiddelbare spørsmålet som melder seg:
Trenger vi enda en trist mann med kassegitar etter at St. Thomas, Thomas Dybdahl, The Owens, Thom Hell og Robert Post har slått oss over ende?
Ropstad er riktignok ikke snau han heller: Ut av skuffen trekker han den ene nydelige americana-tristessen etter den andre. Der Thom Hell i det vesentlige støtter seg på britiske pop-tradisjoner, høres Ropstad ut som han heller drikker te med Dylan og Drake. Faktisk minner han en god del om Tom McRae som komper en sylta forkjølet Thomas Dybdahl!
Banjo & westerninnflytelse finner vi også:
I «Safe & Sound» trår Ropstad for eksempel cowboyvalsen med klump i halsen og vibratostemme. (Øystein Greni er hovedmistenkt for å stå bak magnumgitaren i bakgrunnen.)
Den dempede fløyelsstemmen til Maria Due Tønnesen er også med på et par av låtene. For min del kunne hun sunget med på alle!
Alt på denne plata er vel og bra, og det er en nydelig sak å bli kjent med. Det som savnes er imidlertid en klarere signatur, litt bedre låter, eller aller helst begge deler. Dette ligner litt for mye på andre ting.
Kanskje fullengderen er det lille hakket bedre?
TORGEIR EIKELAND
Erlend Ropstad
The Magnetic Tapes (Rec 90)