I Fædrelandsvennen ga Emil Otto Syvertsen terningkast 5 og skrev:
«Jeg lar meg fange av språket til denne unge, stilsikre forfatteren. Han er ikke langt unna taktene til Jon Fosse.»
Terningkast 5 ble det også i Fredriksstad Blad, der Katrine Engen mente at Heivoll med denne utgivelsen etablerer seg blant de ypperste novelleforfatterne innen norsk samtidslitteratur: «Novellene er preget av store, kraftige og maskuline bilder, men likevel er sårbarheten fremtredende. Sørlandet i en ubestemt tid med parafinlamper og vedfyring har ikke rom for de sterke følelsene annet enn på bedehuset. Følelsene omformes til urolige oppbrudd og avslutninger, tidvis mesterlig fortalt av en stemme man håper å høre mer av.»
I Aftenposten skrev Knut Ødegård at vi har «uten tvil å gjøre med en av de mest begavede forfattere i ung norsk diktning, det er en berikelse å lese disse tekstene. De åpner for innsikter i sinnets avkroker og tvinger til syn og innsyn».
«Det eksisterer en stille ettertenksomhet, skjønnhet og smerte i disse novellene», skrev Maya Troberg Djuve i Dagbladet. Og i Stavanger Aftenblad skrev Sofie Braut blant annet dette: «Ein av mange grunnar til at forfattaren lukkast er evna hans til å skissera grovkorna, tidlause omgjevnader kring personane sine. Han manar dei fram frå eit fellesmenneskeleg rom, fram frå ei tid som like gjerne kan vera di som det er mi. Det er eit modig grep, men Gaute Heivoll veit kva han gjer. Han kan kunsten å gjera kongsemne av den etter kvart så utskjelte novellesjangeren.»
Men i Bergens Tidende syntes Gro Jørstad Nilsen at «de eiegode hovedpersonene fremstår nærmest som variasjoner over samme figur, noe som gjør tekstene lite dynamiske, spenninger og overraskelser blir borte».