— Det har vært fantastisk å være i Kristiansand, men tiden var inne for å prøve noe annet, sier Honningbarna-vokalist Edvard Valberg.

- Jeg var litt skeptisk til Oslo

Bandet hans har vært et friskt pust på musikkscenen i Kristiansand de siste fem åra. Og de har hatt en sterk sørlandsidentitet. Nå har de imidlertid flyttet til hovedstaden. Først og fremst for å komme nærmere sine støttespillere innen booking og management.

— Jeg var litt skeptisk til Oslo, men trives godt her. Det er noe med å treffe folk man jobber med «face to face», i stedet for på mail, sier bassist Lars Emmelthun.

Honningbarna har ikke moderert sine ambisjoner om å erobre verden. Men man må som kjent ta et skritt om gangen.— Vi er klare for et nytt eventyr, og Oslo er et greit sted å begynne, sier Valberg.

Underdogs

Vi møter kvintetten på in-stedet Kulturhuset på Youngstorget, og tar dem med på en liten rundtur. Ut i Oslos julegater, inn i en trikk, og opp til en av hovedstadens mest innbydende områder: Grünerløkka. Guttene føler seg hjemme i byen. Men det betyr ikke at de har blitt lei av Sørlandet.

— Kristiansand var en ideell by for oss i begynnelsen. Det er absolutt ikke sikkert vi ville fått den samme støtten i Oslo, sier trommis Nils Jørgen Nilsen.

— Vi dro nytte av musikkmiljøet i Kristiansand, både støtteorganisasjoner og plateselskapet i byen. Det er ikke noe ondt blod mellom oss og noen der nede. Vi trivdes i underdog-posisjonen, vi ville gjøre det bedre og annerledes enn de gjorde det i Oslo. Og det klarte vi, sier Valberg, som sammen med resten av bandet mottok Spellemannpris for beste album i kategorien rock i 2011. Se minidokumentar om Honningbarna:

Demokrati

De fem bandmedlemmene bor sammen i Oslo, slik de gjorde det i Kristiansand. For Honningbarna er mer enn et band. Det er et sterkt vennskap, et fritidsprosjekt, og en arbeidsplass.

Det er altomspennende. Vi stempler ikke ut klokka fire og går over til fritid. Den tilværelsen ville aldri interessert oss, det høres gørr kjedelig ut. — Det er altomspennende. Vi stempler ikke ut klokka fire og går over til fritid. Den tilværelsen ville aldri interessert oss, det høres gørr kjedelig ut, sier Valberg.

Det har gått fire år siden debutplata «La alarmane gå» ble spilt inn i Kongshavn. Gitarist Fredrik Justnes sier de jobber på samme måte som den gangen, men med vesentlig mer kunnskap.

— Vi har lært masse siden starten og har mye mer å tilføre nå. Vi er mer delaktige i alt - planleggingen av plateslipp og turné, presseting, art work til plata, hvor vi skal spille inn og hvem vi skal jobbe med, forteller gitaristen.

Nils Jørgen Nilsen mener én av grunnene til at Honningbarna fungerer så godt, er demokratiet innad i bandet.

— Vi er veldig gode på å diskutere alle mulige løsninger, vi bruker mye tid på det. Det er ikke sånn at én av oss har ansvaret for én ting, eller at et flertall overkjører et mindretall. Alle kommer med innspill til alle avgjørelser, og så diskuterer vi til vi blir enige, sier han.

Vår lille rundtur med Honningbarna endte her, på Olaf Ryes plass på Grünerløkka. Foto: Kristin Ellefsen

Ny plate

Honningbarna kommer med ny plate i januar og i forkant av albumet har bandet lansert et spill på sine nettsider. De nye låtene skal sørlendingene gi ut på eget selskap.

— Det er litt i vår ånd å gjøre ting selv. Det koster oss mer, i hvert fall i starten, men vi har lyst å prøve. Det føles som den riktige måten å gjøre det på. Og hvis vi finner noe annet vi digger og ønsker å gi ut, så kan vi det, sier Valberg.

Etter plateslippet følger en lang turné som tar sørlendingene til tretten forskjellige land — inkludert Cuba. 25. april spiller de på Kick i Kristiansand. Ifølge kvintetten selv returnerer de neppe til Sørlandet med så voldsomt mange nye kontakter fra hovedstaden.- Vi er ikke så gode på «mingling», konstaterer Lars Emmelthun.

— Det må være sprøtt å være rundt oss hvis man ikke kjenner oss. Alt vi snakker om, alt vi gjør, alt vi ler av, er veldig oss . Det gjør kanskje at det er litt vanskelig å bli kjent med oss, sier Valberg.

De øvrige medlemmene hevder at Christoffer Trædal er den beste i bandet når det gjelder «mingling». Men de sier det med en viss sarkasme. For historiene hans er foreløpig ikke så veldig imponerende.

— Jeg har hilst på Robyn, forteller gitaristen. Men erkjenner:

— Hun hilste ikke tilbake.