Årets beste norske debut?

Elektronisk, men likevel spillevende. Det koker og bobler i det musikalske universet til Emilie Nicolas. 26-åringen fra Bærum skapte forventninger med tolkningen av Dum Dum Boys sin «Pstereo», og etter hvert også med egne låter som har blitt sluppet digitalt. Hun innfrir. For dette kan være en av årets beste norske platedebutanter. Låtene som hun og medhjelperne leverer er ikke akkurat strømlinjeformet, men gir du denne krigeren og «Like I’m a Warrior» noen lytterunder, så griper stemmen og tekstformidlingen tak i deg. Følsomt og nært, varmt og kaldt. Og en rekke spennende krumspring der låtene har mange ulike og nervepirrende uttrykk.

Stilmessig har Emilie Nicolas plassert seg et sted mellom Highasakite og Susanne Sundfør, uten at hun kopierer noen av dem. For dette er sterkt og originalt enten vi snakker om den sugende og fengende «Nobody Knows» eller den sterkt personlige hyllesten til sin far på «Grown Up». Det fylles på med bråkete lyd og spenstige øvelser på «Fail». Variasjonen er stor, og det er mulig å like det meste av det Emilie Nicolas leverer her.

For det hele virker både ekte og ærlig fra en brennende musikksjel med en stor stemme.