Her er Massive Attack tilbake til en mørk og dvelende stil i en miks av elektroniske og organiske instrumenter. Det låter for det meste passé og kjedelig, selv med gjestevokalister artister som Damon Albarn og Hope Sandoval.
Noen av de mest rytmiske låtene virker kryptisk og uforløst. Grant Marshall og Robert Del Naja er kjernen i bandet, og det låter for så vidt bra når de skrur stemningen og musikkstilen mot pop som på åpningssporet «Pray for rain». Det låter ikke så bra på de mørkeste og de mest filmatiske låtene på «Heligoland». Massive Attack faller for sitt eget innadvendte grep. Det spørs om ikke tiden er over for dem nå.
