**Barnefilm

Norge 2009**

Regi: Åsleik Engmark

Manus: Birgitte Bratseth etter Anne Cath. Vestlys barnebok

Skuespillere: Familie Adrian G. Smith. Petrus Christensen. Pernille Sørensen. Jan Gunnar Røise. Per Jansen.

Sensur: Tillatt for alle

Egnethet: Familie

Denne familiefilmen baserer seg på den meget folkekjære boken ”Lillebror og Knerten” av avdøde Anne Cath Vestly.

Den forteller om Lillebror og hans familie som flytter fra byen og ut i et noe loslitt hus på landet. Tidsmessig er vi i perioden fra ca. 1958 – 62. Faren er reisende selger i kvinneklær. Forretningen går dårlig, meget dårlig. Og huset sluker penger. Eldstebroren er mutt og tydeligvis en av de første i Norge til å anlegge langt hår. Mor er humørfylt, forståelsesfull og pen.

Som en trøst og et vern mot problemer, pluss et helt normalt kreativt sinnelag, tar Lillebror på barns vis til seg en figur, en pinne. Han henvender seg til den med spørsmål og undringer. Og i Lillebrors verden svarer pinnen, kalt Knerten, tilbake. Lillebror fører daglige dialoger med den. Den er i filmen animert og har Åsleik Engmarks lett maniske stemme.

Det er en mild, lys og rørende film, akkurat som det universet den utspiller seg i. Men det er tidvis en tone og noen regigrep som smaker mer av Åsleik Engmark enn av Anne Cath. Vestly. Der å nevne forte, halvburleske opptrinn og det å la flere scener gli over/utmunne i noe nær musikkvideoer. Det er lettvinte løsninger, kort og enkelt.

Og en negativitet som kanskje går mer på manusforfatteren Birgitte Bratseth: Hun lar iblant et par av personene bruke uttrykk og betoninger som aldri var oppfunnet omkring 1960. Som blant annet ironisk understrekning og utheving av ordet ”særlig”.

Adrian G. Smith som Lillebror har et troverdig nærvær.

Å tillegge en simpel trefigur som Knerten symbolske egenskaper av dette eller hint, er å strekke vesenet i en familiefilm av dette kaliberet, altfor langt. Da undertegnede var på Lillebrors alder, for eksempel, lyttet han i en periode til hva en trekloss hadde å si. Ved ettertanke: Det hender vel at en gjør det fremdeles…