SELVHJELPSBOK

Forfatter: Ståle Sigersvold

Forlag: Gyldendal

Ståle Sigersvold utga i vår sin første bok. Det har tatt undertegnede tid å komme til rette med den. For det første; den handler om kreft og død. For det andre; den er omfattende, nesten 240 sider. For det tredje; det er ikke en bok man leser hvor som helst og når som helst. En skal gjerne manne seg litt opp for å gi seg i kast med en bok om døden, som attpåtil er fra virkeligheten.

Forfatteren bor i Kristiansand, han er kjent blant annet som Nav-lederen som for ikke lenge siden gikk fra stillingen sin i protest på grunn av nedbemanning og dårlige vilkår for den delen av Nav han var satt til å utvikle. Ståle Sigersvold møtte sin Lillian da de begge var godt voksne. Hun hadde et ekteskap med barn bak seg, han var nettopp ute av et forhold. De fikk en kort og stormende lykkelig tid sammen, til hun fikk diagnosen kreft i bukspyttkjertelen, en kreftform som hører til de vanskeligste i forhold til helbredelse.

Lillian døde i januar 2005, like etter at tsunamien i Thailand hadde tatt livet av omkring 300.000 mennesker i landene rundt Indiahavet. Det at forfatteren mot slutten av boken nettopp tar inn dette faktum, gir et dyptloddende perspektiv på hva boken handler om, å håndtere døden når man vet den kommer, helt ubønnhørlig og snarlig.

Det er de sju-åtte månedene fra diagnosen stilles til døden inntrer som utgjør hovedtyngden i boken. Sigersvold skriver nøkternt, litt stivt og kantete språklig, om hendelsesforløpet. Han er nøyaktig i sine dagbokaktige beretninger. Han siterer Lillians sms-er til venner og arbeidskamerater etter som sykdommen utvikler seg. Han er nesten litt for nøyaktig i angivelsene av medisinering med økende doser, kanyler, slanger og remedier som gjør livet med døden i kroppen utholdelig. Sånn sett mener jeg noe med fordel kunne vært forkortet.

Jeg innrømmer glatt at jeg gikk til boken med en smule skepsis. Men nå har jeg lest, ser jeg at denne boken er viktig. For mange. For sånn er livet for noen av oss – før eller siden – at vi må stå ansikt til ansikt med en av våre nærmeste i det døden nærmer seg, eller for den saks skyld at vi alle selv skal møte døden, med eller uten forberedelsestid. Og da kan det være godt å ha orientert seg litt på forhånd. Hva skal vi snakke om i dødens forværelse? Hva skal vi si til omgivelsene? Hva bør vi ordne av praktiske ting på forhånd, hva bør avtales og hva kan man simpelthen ikke orke å berøre? Kan jeg gå sammen med den som skal dø den siste biten, eller må hun gå alene?

Tanker om dette er hva Ståle Sigersvold byr på. Nettopp det at han er så nøktern og saklig i sin fremstilling, er bokens styrke. Samtidig en svakhet. Målt som litterært produkt vil kanskje mange si at boken er svak. Men det var vel heller ikke meningen å begå stor litteratur i denne skriveprosessen? En form for egenterapi må vel ha vært en sterk drivkraft, og hvis alle skriftstykker med egenterapeutisk hensikt hadde de kvalitetene vi finner her, ville mye mer vært leseverdig i den årlige bokproduksjon. «Til Lillian» er en bok til mange.