Få ting klarer å samle en stor offentlighets felles varme, sympati og ønske om hjelp som dyr i fare. Vi har sett det flere ganger på tv: Hval som er strandet, elg som er gått gjennom isen, rådyr som har forvillet seg ned i en kjeller...
Filmen her baserer seg på en autentisk historie fra Alaska i 1988, da Ronald Reagan styrte USA. Tre hvaler, mor, far og sønn, kjempet for livet i en råk i ishavet nord i Alaska. De kunne ikke komme ut på grunn av isen, og de måtte med jevne mellomrom opp for å få luft. Hvaler er ikke fisk, de er pattedyr, husker du.
Det hele begynner som en halvannen minutters lokalnyhet. Og den videre handlingsutviklingen er filmens nerve. Den utviklingen er fortalt i stramme etapper, noe som gir filmen en spennende bunntone. Rundt og over denne bunntonen er det mye og ulik garnityr: Pussig lokalkoloritt, kollisjoner mellom oljekapitalister og miljøvernere, tv-journalister som gir kalde blaffen i hvaler og miljø, men ser sin egen kake svelle til uante, gilde høyder hva angår personlig score og store seertall. Pluss innsatsen til inuittene, til Nasjonalgardens helikoptre og til hele Familien Amerika.
Saken ble en verdensbegivenhet og den ble sluttført ved at Ronald Reagan ringte Gorbatjov ("Hey, Gorby, it's Ronny here"). Han bestilte en russisk isbryter. Det kan likne på den historien fra første verdenskrig da tyskere og engelskmenn møttes i ingenmannsland på julaften og forbrødret seg. Dagen etter var det full krig igjen.
Historien fortelles med en nær, poengtert og virkningsfull regi, skuespillerne er kjappe og rutinert og sluttsummen føres opp slik: Dramatisk, morsom og iblant søtladent så sirupen renner. Men akkurat det føles helt ålreit i en film som dette, det sentimentale tar aldri overhånd, det er bare som damp som slippes ut av en energisk kjele.
Og se så om ikke en ung Sarah fra Alaska dukker opp som nærradioreporter i de siste scenene...