KRISTIANSAND: Det er alltid spennende å prøve restauranter for første gang. På Le Monde hadde verken Estragon eller Rosmarin satt sine ben siden lokalet het Kjesk, og forventingene til dette middelhavskjøkkenet var skrudd et par hakk til værs etter ryktene som svirret.
Menyen på Le Monde er kanskje ikke mer variert enn den må, all den tid restauranten har som mål å gi en smak av verden, selv om fokusområdet er Middelhavet.
Flere av rettene peker i retning av Nord-Afrika – mer nøyaktig Marokko, men på direkte spørsmål kunne servitøren fortelle at hele Middelhavsområdet var tenkt presentert i tiden som kommer. Greit nok. Det skulle uansett ikke by på problemer å velge fra menyen.
Rosmarin valgte seg kamskjell med ertepure til forrett og braisert lammeskank til hovedrett, mens Estragon ville prøve seg på den marokkanske spesialiteten pastilla med kyllingfyll. Til hovedrett ville Estragon ha kveite, rammet inn av chermuoulasaus (marokkansk pesto).
Vår blide og kunnskapsrike servitør fikk oppgaven med å finne viner til disse to rettene, og han var sikker i sin sak. Kanskje vel sikker, skulle det vise seg.
Kamskjellene til Rosmarin var pent stekt. Le Monde benytter seg, som de fleste andre restauranter, av frosne skjell. Den naturlige salte sjøsmaken som man finner i en av Norges beste råvarer – ferske kamskjell, forsvinner fort i innfrysingen, og når petit pois-pureen, som ertepureen kalles her, var nesten uten salt, manglet det sting i smaken. Et glass Chablis – Victor Berard (2010) var et safe, men godt valg.
Estragons smakte på sin marokkanske pastilla – en nordafrikansk variant av pai. Pastillaen serveres med kanel og er en uvant smakskombinasjon for nordiske ganer. Kanelen førte smaken av kylling bak lyset, syntes Estragon. Forretten ble presentert på en tallerken med salat som inneholdt store mengder rå løk og en sterk vinagraitte. Isolert sett løftet syren i dressingen det noe tamme inntrykket også her, men problemet kom i valg av vin. Servitøren mente rødvin ville matche denne retten, men utfordringen oppsto umiddelbart i møtet mellom eddiken i salaten og de toskanske dråper.
Igjen viste det seg at røde viner og sterke eddikdressinger sliter med å komme overens. Estragon og Rosmarin følte seg foreløpig litt snytt. - Håper hovedrettene løfter seg i forhold til dette, kunne Rosmarin konstatere like før den evig positive servitøren hadde funnet fram et rødvinsmultiplum som skulle takle både lammeskank og kveite.
Han landet på en Ripasso fra Veneto, og sannelig kunne vel matparet konkludere med at det ikke var så langt unna at denne vinen traff både til fisken og lammet.
Lammeskanken var stekt i en såkalt tajine. Dette er ekvivalenten til leirgryten som var på alles kjøkken her på berget på 80-tallet. Og tilberedningsformen har sin force i at smakene samles fra kjøtt, grønnsaker og urter man putter sammen for langtidssteking.
- Kjempemørt , smattet Rosmarin.
Retten, servert i tajineformen, var sammensatt i smakene, men var mildere enn det Rosmarin forventet. Hun måtte ta et par drag med saltkverna også her.
- De salter i alle fall konsekvent for lite , la hun til mellom munnfullene.
Og som regel går det fint å tilsette litt ekstra maldonsalt som heldigvis var en del av bordoppsetningen. Estragon, som har flere kjedelige opplevelser enn spenstige med kveite, gikk med en viss skepsis i gang med sitt kritthvite fiskestykke, som nærmest lyste opp på tallerkenen sammen med den røde chermoulen. Skepsisen ble fort gjort til skamme. Fisken var myk som fløyel, og den rene kveitesmaken kom tydelig fram selv om stekeskorpen hadde fått fremmede smaker gjennom krydringen.
- Kveita er veldig riktig varmebehandlet , mente Estragon som synes kald saus passet godt til denne retten.
Til dessert falt de to ned på en Tiramisu – Italias stolthet innen det søte – og en sjokoladefondue med friske frukter. Et glass Sauternes ble med på lasset og var også denne kvelden en vinner.
Estragons Tiramisu, som direkte oversatt fra italiensk betyr ‘trekk meg opp", hadde ikke nok kraft i smakene til å gi et skikkelig løft. Fingerkjeksene hadde mistet tyggemotstanden og undertonene av Marsala eller annen kaffelikør var ikke helt til stede. Il dolce på det jevne. Rosmarins sjokoladefondue var god, men fruktene og bærene manglet en del på smak, som forventet på denne årstiden. Kanskje ikke jordbær i mars er en innertier av et valg? Når tilbehøret også serveres iskalde (rett fra kjølen), forsvinner mye av det lille som er av smak.
Det er et spennende konsept som er i ferd med å vokse fram i Kirkegata 15. — Stemningen er god, servicen er forbilledlig og maten…
Estragon nølte. Det spriker i prestasjonene, men det er vilje til å levere noe som har en særegenhet og ekthet, og det bør belønnes. Det er ikke så mye som skal til før denne restauranten kan være i tetsjiktet i byen. Men da må det jobbes med detaljene. Rødvin må ikke serveres langt over romtemperatur, mens frukt og bær ikke bør komme iskalde til bordet. Helheten må løftes fra kjøkkenets side.
Rosmarin og Estragon vil tilbake og se om dette lukes bort. Imens drømmer de seg bort til en taverna, for eksempel i Marokkos Casablanca.
I think this is the beginning of a beautiful friendship.