Cupcakeromaner er langt fra min favoritt, og når i tillegg hovedpersonen i denne boka, Maia, driver en kafe, og sammenlikner menn med kaker, ble ikke akkurat leselysten større. Men når det er sagt er dette en bok som faktisk fungerer greit på et underholdningsplan. Østli har en humoristisk stil, noe som redder en relativt tynn historie.Dette er på alle måter en lett roman, men denne typen bøker er jo også ment å være slike småpratende såpeoperaer. Men om de som denne er velskrevet, kan de være både morsomme og avslappende å lese.
Historien er velkjent. Vi møter den frustrerte kafeinnehaveren Maia, som selvsagt har skaffet seg en rik og velutdannet kjæreste. Problemet er bare at han er på diplomatoppdrag store deler av året og at han ikke respekterer Maias yrkeskarriere eller familiære bakgrunn. Maia har selvsagt også noen ennå mer frustrerte venner. Lisen, som er lærer og gift med en selverklært intellektuell kunstner. Isabella, forretningskvinnen som stadig har nye og rikere kjærester, for ikke å snakke om Joakim, hennes homofile kompanjong som stadig må reise bort for å pleie en ny kjærlighetssorg eller affære. Da det i tillegg plutselig dumper den en opprørsk stetenåringsdatter som Maia må ta ansvar for, er det ingen tvil om at det er duket for forviklinger, og undertegnede kan vel også røpe at det også dukker opp en "djevelkake" eller prins om du vil i løpet av bokas 448 sider.
Det må sies at dette en typisk rosabok som henvender seg til en viss type kvinner. Det er den unge, trendy og urbane caffe lattegenerasjonen som er målgruppen her. Som sagt er det humoren som"redder" denne boka. Det er til tider ganske festlig og lett avkopling i solveggen mens man nipper til espressoen og venter på at mannen skal komme ut med nystekte brownies.